Chartistbevegelsen

The Great Chartist Meeting på Kennington Common i London i 1848

Opprop om Thee Great Chartist Meeting

Chartistbevegelsen var en arbeiderklassebevegelse for sosial og politisk reform i Storbritannia som brøt ut fra 1838 til 1857 og var sterkest i 1839, 1842 og 1848. Navnet kommer fra «People's Charter», som kan oversettes til «Folkets manifest», som ble nedskrevet i 1838. Dette dokumentet definerte bevegelsens hovedmålsetninger, og var det forenende element i en eller løst sammenknyttet allianse. Chartistbevegelsen var en nasjonal protestbevegelse, med særlig støtte i nordlige England, Øst-Midlands, industriområdet Staffordshire Potteries, Black Country (Vest-Midlands) og sørlige Wales, hvor arbeiderklassen var avhengig av enkeltindustrier og var utsatt for ekstrme svingninger i økonomisk aktivitet. Chartismen var mindre sterk på steder som Bristol, som hadde mer diversifiserte og mangfoldige økonomier. Bevegelsen ble sterkt motarbeidet av myndighetene, som til slutt undertrykte den.

Støtten til bevegelsen var på sitt høyeste da underskriftskampanjer signert av millioner av arbeidere ble presentert for det britiske Underhuset. Strategien som ble brukt var å bruke den store støtten som disse underskriftskampanjene og de tilhørende massemøtene viste, til å legge press på politikere til å innrømme mannlig stemmerett. Chartismen var dermed avhengig av konstitusjonelle metoder for å sikre sine mål, selv om noen ble involvert i opprørsaktiviteter, særlig i sørlige Wales og Yorkshire.

Opprinnelse

Møtet i grasrotgruppen Birmingham Political Union den 16. mai 1832 hadde rundt 200 000 deltagere tilstedeværende.

Etter vedtakelsen av Reformloven av 1832, som ikke utvidet stemmeretten utover de som eide eiendom, holdt arbeiderklassens politiske ledere taler der de hevdet at det hadde skjedd et stort svik. Denne følelsen av at arbeiderklassen hadde blitt forrådt av middelklassen ble styrket av handlingene til Whig-regjeringene på 1830-tallet. Det er verdt å merke seg at den nye og forhatte Poor Law Amendment Act 1834, fattiglovendringen, ble vedtatt i 1834, som fratok arbeidere muligheten til å få hjelp og drev de fattige inn i fattighus, hvor familier ble adskilt fra hverandre.

Den massive bølgen av motstand mot dette tiltaket i Nord-England på slutten av 1830-tallet gjorde chartismen til en massebevegelse. Det virket som om bare det å sikre stemmerett for arbeidere ville forandre ting. Dorothy Thompson (1923–2011), den fremste historikeren innen chartismen, definerer bevegelsen som tiden da «tusenvis av arbeidere mente at problemene deres kunne løses gjennom den politiske organiseringen av landet». I 1836 ble organisasjonen London Working Men's Association grunnlagt av William Lovett og Henry Hetherington, og ga en plattform for chartister i sørøst. Opprinnelsen til chartismen i Wales kan spores tilbake til grunnleggelsen av Carmarthen Working Men's Association høsten 1836.

Presse

Både nasjonalt og lokalt blomstret en chartistisk presse i form av tidsskrifter, som var viktige for bevegelsen på grunn av nyheter, lederartikler, poesi og spesielt i 1848 rapporter om internasjonal utvikling. De nådde et stort publikum. The Poor Man's Guardian, ukeavis i London, redigert av Henry Hetherington fra juli 1831 til desember 1835., tok for seg spørsmål om klassesolidaritet, mannlig stemmerett, eiendom og måtehold, og fordømmelse av reformloven av 1832. Avisen utforsket teoretisk retorikken vold versus ikkevold, eller det som forfatterne kalte moralsk versus fysisk makt.

Avisen ble etterfulgt som radikalismens stemme av en enda mer berømt avis: Northern Star and Leeds General Advertiser, ledet av irlenderen Feargus O'Connor,. Star ble utgitt mellom 1837 og 1852, og i 1839 var den mest solgte provinsielle avisen i Storbritannia, med et opplag på 50 000. I likhet med andre chartistiske aviser ble den ofte lest høyt på kaffebarer, arbeidsplasser og under åpen himmel. Andre chartistiske tidsskrifter var Northern Liberator (1837–40), English Chartist Circular (1841–43) og Midland Counties' Illuminator (1841). Avisene ga begrunnelser for kravene i People's Charter, beretninger om lokale møter, kommentarer om utdanning og måtehold og mye poesi. De annonserte også kommende møter, vanligvis organisert av lokale grasrotavdelinger, holdt enten på puber eller i deres haller.

Forskning på fordelingen av chartistmøter i London som ble annonsert i Northern Star viser at bevegelsen ikke var jevnt spredt over hele hovedstaden, men gruppert i West End, hvor en gruppe chartist-skreddere hadde butikker, så vel som i Shoreditch i øst, og var sterkt avhengige av puber som også støttet lokale vennskapsforeninger. Leserne fant også fordømmelser av imperialisme – den første opiumskrigen (1839–42) som Storbritannia drev Kina ble fordømt – og av argumentene fra til tilhengere av frihandel om dens siviliserende og fredsskapende innflytelse.

People's Charter av 1838

I 1837 dannet seks parlamentsmedlemmer (MPs) og seks arbeidere, blant dem William Lovett, fra London Working Men's Association, opprettet en komité i 1836. I 1838 publiserte de People's Charter. Denne fastsatte bevegelsens seks hovedmål. Oppnåelsen av disse målene ville gi arbeidere et ord med i laget i lovgivningen: de ville kunne stemme, stemmen deres ville bli beskyttet av en hemmelig avstemning, og de ville kunne stille til valg til Underhuset som et resultat av fjerningen av eiendomskvalifikasjoner og innføringen av betaling for parlamentsmedlemmer. Ingen av disse kravene var nye, men People's Charter ble et av de mest berømte politiske manifestene i Storbritannia på 1800-tallet.

Kravene

Tegning av Chartist-opptøyer.

I 1832 vedtok det britiske parlamentet reformloven Reform Act 1832 som medførte blant annet en kraftig utvidelse av stemmeretten. Men den begrenset seg kun til menn i middelklassen; arbeiderklassen hadde fortsatt ikke stemmerett. Det hadde heller ikke kvinner, men det var et spørsmål chartistbevegelsen ikke tok for seg, og som historisk måtte vente på sufragettene.

Mange ledere innen arbeiderklassen talte om at arbeiderne hadde blitt forrådt av regjeringen, og at deres interesser hadde blitt ofret gjennom regjeringens vanstyre.

I 1838 dannet seks parlamentsmedlemmer og seks arbeidere en komité, som så utga charteret. Det inneholdt følgende målsetninger:

• Allmenn stemmerett for menn over 21 år
• Valgkretser av lik størrelse
• Hemmelige valg
• Slutt på andre kvalifikasjoner enn valgseier for å få adgang til parlamentet
• Lønn for parlamentsmedlemmer
• Årlige parlamenter

Etter at chartismen døde ut, kom Storbritannia til sist å vedta alle unntatt den siste av disse seks reformene. Chartister så seg selv kjempe mot politisk korrupsjon og for demokrati i et industrisamfunn, men tiltrakk seg støtte utover de radikale politiske gruppene av økonomiske årsaker, som å motsette seg lønnskutt og arbeidsledighet.

Valgkretsene

I Storbritannia har man fortsatt et system der parlamentsmedlemmene velges ved hjelp av majoritet fra en enkelt valgkrets. Tidligere kunne det være enorm forskjell på valgkretsene, slik at noen måtte ha tusener av stemmer for å bli valgt, mens det i de ekstreme tilfeller – såkalte råtne valgkretser – kunne klare seg med et titalls stemmer. Det er senere foretatt mange grensejusteringer som har fjernet de råtne valgkretsene og gjort de forskjellige områdene mer like.

Andre kvalifikasjoner

Det ble krevd at de som ble valgt til parlamentet hadde eiendom og inntekt over et visst nivå. Dette betydde at personer som hadde stemmerett og kunne stille til valg ikke nødvendigvis ble akseptert som parlamentsmedlemmer. Dersom stemmeretten ble utvidet til arbeiderklassen var det svært viktig å fjerne også disse bestemmelsene; ellers ville arbeiderne stemme på sin kandidat, som så ble avvist fordi han ikke oppfylte kravene og erstattet med valgets taper.

Lønn for parlamentsmedlemmer

Selv etter reformloven var det å være parlamentsmedlem noe som var forbeholdt personer med en viss inntekt og eiendom. Det ideelle parlamentsmedlem, etter datidens målestokk, hadde sine inntekter fra leie av jord, og dermed kunne han delta i parlamentet uten tap av inntekter. Dette begrenset mulighetene for middelklassen til å delta utover det å avgi stemme, og ville gjort det umulig for arbeidere å gå inn som parlamentsmedlemmer.

Årlige parlamenter

Opprinnelig ble parlamentet innkalt kun når monarken ønsket det. Etterhvert, og særlig etter den ærerike revolusjon i 1660, levde parlamentet sitt eget liv, og hadde en konstitusjonell rolle også utenom monarkens direkte ønsker. Men det var fortsatt vanlig at parlamentet ikke ble innkalt hvert år. For chartistene var denne reformen viktig sett i sammenheng med de andre kravene, fordi den ville bety en styrking av et organ der arbeidere kunne være representert. Dette målet er fortsatt ikke oppfylt i lovs form, da parlamentet ikke trenger å ha årlige sesjoner.

Chartistopptøyene

• Se Newport-opprøret

Angrepet på Westgate Hotel.

Det ble etter at charteret ble publisert holdt flere møter, og disse kulminerte i et stort opprop som ble presentert for Underhuset. Den ble der avvist, og mange følte at man måtte ty til andre midler for å nå målene.

Flere voldsutbrudd fulgte, noe som førte til arrestasjoner og rettssaker. En av lederne for bevegelsen, John Frost, som sto tiltalt for forræderi, hevdet til sitt forsvar at han hadde reist rundt i sitt territorium i det industrielle Wales og oppfordret folk til ikke å bryte loven, selv om han selv var skyldig i å bruke språk som noen ville tolke som en oppfordring til våpen. Den walisiske legen og politiske aktivisten William Price fra Llantrisant – mer en selvstendig person enn en mainstream chartist – beskrev Frost som å legge «et sverd i hånden min og et tau rundt halsen min». Men i 1839 regnet mange ham likevel som en leder for bevegelsen, og da Henry Vincent det året ble arrestert var det klart at det måtte bli en konfrontasjon.

Mange, ikke minst myndighetene, regnet med at Frost og andre planla et væpnet opprør. Men han valgte i stedet å lede omkring 3000 demonstranter mot Westgate Hotel i Newport, Wales. Der brøt de første større opptøyer under chartistbevegelsens tid ut.

En dramatisering av rettssaken mot chartistene i Shire Hall, Monmouth, inkludert bakgrunnsinformasjon.

Bakgrunnen for denne handlemåten er uklar. Enkelte mener at det var personlige årsaker hos Frost som lå bak, mens andre mener at det var en større plan om å stoppe posten til London og dermed utløse en større konfrontasjon. Det står klart at flere andre chartistledere ikke støttet Frost i hans handlemåte.

Resultatet var en katastrofe for bevegelsen. Ettersom det var soldater i hotellet kom det umiddelbart til en kraftig konfrontasjon. Begge sider avfyrte skudd, men det er klart fra samtidige kilder at soldatene hadde en betraktelig større ildkraft. Chartistene klarte å komme seg inn i bygningen en kort stund, men ble raskt drevet på flukt. Tyve ble drept, og omkring femti ble såret.

Samtidige kilder, som chartisten Ben Wilson i Yorkshire, forteller også at opptøyene i Newport var et signal om å starte lignende aksjoner andre steder. Men den brutale måten Newportopptøyene ble slått ned på førte til at de fleste trakk seg. Chartismen havnet i stedet i en tid med indre splittelse og hatsk debatt om veien framover.

Samuel Holberry ledet et mislykket opprør i Sheffield den 12. januar, og den 26. januar forsøkte Robert Peddie lignende aksjoner i Bradford. I både Sheffield og Bradford hadde spioner holdt magistrater oppmerksomme på konspiratørenes planer, og disse opprørsforsøkene ble lett slått ned. Frost og to andre ledere fra Newport, Jones og Williams, ble deportert. Holberry og Peddie fikk lange fengselsstraffer med hardt arbeid; Holberry døde i fengsel og ble en chartistmartyr.

Senere chartistaksjoner

I 1842 gikk arbeidere i Midlands, Lancashire, Yorkshire og deler av Skottland ut i streik for chartistenes målsetninger. Disse arbeidskonfliktene ble kjent som «plugg-plottene», fordi de streikende mange steder fjernet plugger fra dampmaskiner slik at det ikke kunne brukes av streikebrytere. Flere ledere, som Feargus O'Connor, George Julian Harney og Thomas Cooper ble arrestert, sammen med nesten 1500 andre streikende. 79 ble dømt til fengselsstraffer som varierert fra 7 til 21 år.

I valgene fra 1841 til 1859 stilte chartistene til valg. I 1847 ble O'Connor valgt, og samme år stilte Harney opp i Tiverton, Devon, mot Lord Palmerston.

O'Connor organiserte også et massemøte på Kennington Common i London i 1848. Han hevdet selv at det var 300 000 til stede, mens regjeringen mente det var 15 000. Sunday Observers tall på 50 000 er muligens det mest nøyaktige. Regjeringen fryktet opptøyer, og mobiliserte 8000 soldater og 150 000 spesialkonstabler. Møtet ble avholdt uten voldsepisoder.

O'Connor kunne deretter presentere et opprop til parlamentet, med 1 957 496 underskrifter. Dette er et imponerende tall, men han hadde gått ut og sagt at det var 5 706 000 underskrifter. Da det i tillegg ble oppdaget at mange av underskriftene var falske ble O'Connor av andre chartister beskyldt for å undergrave bevegelsens troverdighet. Dette skulle markere slutten på bevegelsen, som etterpå splittet seg opp.

Arven etter chartistbevegelsen

En plakett til minne om Samuel Holberry i Sheffields fredshager, av Ieuan Rees

Allerede få år etter ble målsetningene til chartistbevegelsen tatt opp av politiske partier, spesielt Det liberale parti. Med unntak av kravet om årlige parlamenter fikk de over tid gjennom alt som sto i charteret.

Chartismen fikk også innflytelse i de britiske koloniene. I 1854 ble chartistenes krav fremlagt ved Eurekapalisaden i Ballarat, Victoria i Australia. Dette opprører ble slått ned, men i løpet av et år hadde alle krav bortsett for årlige parlamenter blitt godtatt.

Historikeren Malcolm Chase har argumentert for at chartismen ikke var «en bevegelse som mislyktes, men en bevegelse preget av en mengde små seire». Enn videre, til sist «kollapset chartismen, men ikke chartistene».

Litteratur

• Finn, Joe, red. (1992): Chartists and Chartism, Hodder and Stoughton.
• Claeys. Gregory, red. (2001): The Chartist Movement in Britain,6 bind, Pickering and Chatto.
• Frost, Thomas, red. (1880): Forty Years' Recollections: Literary and Political, Samson Low, Marston, Searle, and Rivington
• Mather, Frederick C., red. (1980): Chartism and society: an anthology of documents
• Scheckner, Peter, red. (1989): An Anthology of Chartist Poetry. The poetry of the British Working Class, the 1830s–1850s, Fairleigh Dickinson University Press, ISBN 0-8386-3345-5.

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata