Crohns sykdom – Store medisinske leksikon

Crohns sykdom er en betennelsestilstand i tarmen. Den er vanligst i tynntarmen og tykktarmen, men kan forekomme i hele fordøyelseskanalen, fra munnhulen til endetarmen.

Faktaboks

Uttale: krons
Etymologi: Oppkalt etter den amerikanske legen Burrill B. Crohn (1884–1983), som beskrev sykdommen i 1932.
Også kjent som: morbus Crohn, enteritis regionalis, regional enterokolitt

Sykdommen kjennetegnes av sår og betennelse i enkelte områder i fordøyelseskanalen, mens andre områder er helt friske. Betennelsen kan gå gjennom hele veggen og ut i omkringliggende vev. På grunn av betennelsen kan det oppstå trange partier (stenoser) og falske gangsystemer (fistler).

Forekomst

Tilstanden oppstår gjerne hos unge voksne, og oftest før 40-årsalder.

Årsaker og risikofaktorer

Årsaken til Crohns sykdom er ukjent. Den vanligste antagelsen er at betennelse utvikles hos genetisk disponerte individer som er utsatt for miljøfaktorer og mikrobiota, og at summen av dette fører til overaktivering av tarmens immunsystem.

At genene er viktig bygger på flere funn: Hvis én i en familie har Crohns sykdom, er det større risiko for at også andre får sykdommen. I tvillingstudier hvor man har sammenlignet eneggede og toeggede tvillinger, ser man svært høy konkordans hos eneggede tvillinger (20–60 prosent). Det er dessuten funnet over 200 genvarianter (SNP) som er forbundet med Crohns sykdom.

En rekke miljøfaktorer påvirker risiko for sykdommen, inkludert tobakksrøyking. Flere livsstils- og kostholdsfaktorer påvirker mikrobiomet i tarmen, som igjen kan påvirke risiko for sykdom.

Symptomer og tegn

Symptomer og tegn avhenger av hvor i fordøyelseskanalen betennelsen rammer og hvor kraftig den er. De første symptomene og sykdomstegnene er som oftest magesmerter og diaré, eventuelt blandet med blod og slim. Vekttap, redusert allmenntilstand og feber forekommer også. Betennelse kan gi konstant verkende smerter.

Betennelse over tid kan gi trange partier i tarmen som gir symptomer på passasjehinder og forårsake tarmslyng (ileus). Eventuelle fistler kan gi symptomer i form av væsking og pussdannelse, med ulike grader av infeksjon.

Illustrasjonen viser forskjellen på Crohns sykdom og ulcerøs kolitt. Crohns sykdom kan ramme hele mage-tarmkanalen, også magesekk, spiserør og munnhule, selv om det ikke er vist her. Crohns sykdom rammer også flekkvis. Ulcerøs kolitt rammer bare tykktarmen og i et sammenhengende område.

Chrons sykdom og ulcerøs kolitt

Av logika600/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Diagnose

Diagnosen kan mistenkes ved de vanlige symptomene og tegnene fra mage-tarmkanalen. Etter kartlegging av sykehistorie og klinisk undersøkelse tar legen blodprøver som kan vise tegn til at pasienten har en betennelse. I en avføringsprøve kan man finne blod eller en betennelsesmarkør (kalprotektin).

Endoskopi

Diagnosen stilles ofte endelig ved endoskopi av endetarm, tykktarm og nedre del av tynntarmen (koloskopi), hvor man også tar vevsprøver fra de syke områdene. Ved endoskopi kan man se områder med betent slimhinne, ofte med stripeformede sår i slimhinnen. Undersøkelsen gjør også at man kan vurdere eventuelle trange områder.

Ved mikroskopisk undersøkelse av slimhinneprøvene ser man hos en del pasienter med Crohns sykdom små knuter med betennelsesceller, såkalte granulomer.

Bildeundersøkelser

I mange situasjoner er det nyttig med bildediagnostikk for å kartlegge sykdomsutbredelse. Da kan det ut fra problemstilling og tilgjengelighet gjøres MR, CT eller ultralyd.

Det kan etter alle tilgjengelige undersøkelser være vanskelig å skille Crohns sykdom fra ulcerøs kolitt, og noen ganger er det bare forløpet over år som gir diagnosen.

Behandling

Behandlingen består først og fremst i å dempe betennelsen med betennelsesdempende midler. Legemidler har ulik risiko for bivirkninger, hvorav noen oppstår på grunn av dempet immunforsvar. Behandling og oppfølging av pasienter med Crohns sykdom er ofte en spesialistoppgave og styres fra et sykehus.

Kortikosteroider er godt egnet til behandling av oppbluss over kortere perioder. Immundempende midler, alene eller i kombinasjon med andre medikamenter, kan brukes for å forebygge betennelse.

Biologiske legemidler

En rekke målrettede eller biologiske legemidler brukes i behandlingen. Disse demper betennelse ved å påvirke ulike signalveier i betennelsescellene. Mange pasienter har effekt av legemidlene, men ikke alle. De vanligste gruppene medisiner hemmer signalstoffer som TNF-alfa (infliximab og adalimumab har vært mest brukt), integriner eller interleukiner. Enzymer i familien januskinase kan også hemmes med betennelsesdempende effekt.

Kirurgi

Trange partier (stenoser) og fistelganger må enkelte ganger opereres, med fjerning av syke partier av tarmen. Dette har god effekt, men tilstandene kommer ofte tilbake hvis man ikke bruker betennelsesdempende behandling. Operasjon brukes derfor bare i de tilfellene hvor det er absolutt nødvendig, for eksempel ved akutt tarmslyng. Hvis det oppstår infeksjoner, byller eller fistler, kan det bli nødvendig med antibiotika, med eller uten samtidig kirurgisk drenasje.

Prognose

Prognosen avhenger av sykdommens aktivitet og respons på medikamentell behandling. Noen ganger kan sykdommen «brenne helt ut» eller gå over av seg selv, andre ganger vil pasienten være avhengig av livslang medikamentell behandling. Hos noen få blir det nødvendig å fjerne så mye av tarmen at de får ernæringsproblemer med behov for intravenøst tilskudd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tynn- og tykktarmen

Reidar Fossmark

Professor i gastromedisin, Dr.med., NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet