multiorgansvikt

Mulitorgansvikt er en følge av en overdreven aktivering av immunsystemet. Aktiverte hvite blodceller og makrofager skader det innerste cellelaget i blodårene (endotel) og vevet i organene, grunnet flere selvforsterkende prosesser i immunsystemet som ikke samtidig blir tilstrekkelig hemmet av kroppen. Aktiveringen av immunsystemet skyldes større vevsskader og/eller infeksjon som gir en generalisert immunrespons i kroppen (SIRS), som videre kan utvikle seg til en multiorgansvikt. Vanlige årsaker er alvorlige infeksjoner (sepsis), omfattende kirurgisk behandling, alvorlig fysiske skader, bukspyttkjertelbetennelse, skader på cellevev grunnet dårlig blodsirkulasjon som ledd i sirkulasjonssvikt, for eksempel etter hjertestans.

Lungene og nyrene er de organene som oftest svikter, men alle organer kan påvirkes, og multiorgansvikten kan for eksempel omfatte funksjonssvikt og skader av leveren, tarmen, hjertet, koagulasjonssystemet, beinmargen, hjernen, binyrene, perifere nerver og muskulaturen. En mulig mekanisme er at tarmen bidrar i utvikling av multiorgansvikt. Hvis tarmen får tilført for lite oksygen, kan den bli skadet. Bakterier som normalt finnes inne i tarmen, kan lekke ut gjennom tarmveggen til systemkretsløpet og gi skader i fjerntliggende organer. Fra tarmveggen vil det frigjøres en lang rekke skadelige stoffer (mediatorer) som kan ha hemmende effekt på andre organer. Ved alvorlig sepsis kan organsvikten også skyldes at cellenes evne til å utnytte oksygen blir nedsatt selv om oksygentilbudet til cellene er tilstrekkelig.

Diagnosen stilles ved klinisk undersøkelse og ved å sammenstille kliniske funn og laboratorieprøver. For å bedømme graden av multiorgansvikt, har man ulike skåringssystemer, slik som SOFA. Slike skåringssystemer er nyttige for å få et mål for alvorligheten i sykdomsbildet, og hvordan denne utvikler seg fra dag til dag under pågående behandling.

Det viktigste tiltaket er å holde pasienten i live med intensivbehandling mens man samtidig behandler den eller de underliggende årsakene til multiorgansvikten. På en intensivavdeling vil man optimalisere de vitale funksjonene, slik som gassutveksling, nyrefunksjon og blodtrykk, for å hindre forverring av organsvikten, og å gi symptomatisk hjelp til organer som viser mangelfull funksjon. Eksempler på slik optimalisering er respiratorbehandling ved lungesvikt eller dialyse når nyrene svikter.

Dødeligheten er høy ved multiorgansvikt. Jo flere organer som svikter, desto høyere er dødeligheten. Svikt av tre organer har historisk sett gitt en risiko for å dø på 50 prosent eller mer. Hvilke organer som svikter har stor betydning for utfallet, og høy alder og flere andre samtidige sykdommer vil kunne øke risikoen for et dårlig utfall.

Internasjonalt brukes betegnelsen multiple organ dysfunction syndrome (MODS). Tidligere har man brukt begrepet flerorgansvikt i Norge, men nå brukes i praksis bare begrepet multiorgansvikt av norske sykehusleger.

• sepsis
• intensivmedisin
• SIRS