Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Bohuslav Martinů

Versj. 8
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 11. april 2021. Artikkelen endret 256 tegn fra forrige versjon.

Bohuslav Martinů var en tsjekkisk komponist og fiolinist, som komponist vesentlig autodidakt, som fiolinist utdannet hos Josef Suk ved konservatoriet i Praha. Årene 1923 til 1940 var han bosatt i Paris der han tok sterke inntrykk fra impresjonismen og delvis fra Albert Roussel som han også studerte med. Inspirert av Stravinskij og jazz utviklet Martinů etterhvert et neoklassisk tonespråk der tsjekkisk folkemusikk også er tydelig. Samlet sett er Martinů sammenlignet med Prokofiev og Bartók. Martinů var en meget produktiv komponist med over 400 verk blant annet 6 symfonier, 15 operaer, 14 balletter og en mengde orkester-, kammermusikk- og andre instrumentalverker samt kor- og solosanger.

Estetikk

Martinůs stilistiske utgangspunkt er å finne hos Smetana og delvis i Mahlers symfonier slik man kan finne det i Martinůs patriotiske kantate Czech Rhapsody fra 1918. Allerede fra 1910 er Martinů er i ferd med å tilegne seg deler av Debussys og Roussels franske modernistiske stil. Etter å ha flyttet fra Tsjekkoslovakia til Paris i 1923 forlot Martinů nærmest helt den romantiske stil. Blant hans tidligste verk fra de tidlige Paris-årene er hans orkesterrondo Half-time fra 1924, et verk tydelig påvirket av Stravinskijs russiske ballettmusikk, i tillegg til La Bagarre fra 1926. Tidlig kan man også spore jazz-influenser så som i La Revue de Cuisine fra 1927.

Fra runt 1930 vender Martinů seg bort fra Stravinskij-påvirkningen mot en dissonantisk neoklassisisme der 1700-talls concertogrosso-formen ble en ledestjerne. Som et klimaks i denne delen av Martinůs utvikling finner man hans Dobbelkonsert for 2 strykeorkester, klaver og timpani fra 1938. Samtidig pågikk en utvikling i Martinůs utvikling bort fra rytmens dominans til en frasens hegemoni slik han mente å finne det i 1600- og 1700-tallets polyfone sjangere. Eksempler på dette finner man i deler av hans symfoni nr. 1 fra 1942 og Madrigal-sonate for fløyte, fiolin og klaver fra samme år.

Mens årene 1930 til 1950 styres av neoklassisistiske idealer, kan man samtidig tydelig spore en stilistisk vendning mot en mer rapsodisk og løsere grunnholdning når det gjelder Martinůs musikalske form. Dette er tydelig i symfoni nr. 6 fra 1953 om man sammenligner med de øvrige fem symfoniene – den rapsodiske utviklingen hadde vært på vei hele tiden på 1940-tallet. Man kan nesten skifte ut neoklassisime mot neoimpresjonisme som et hovedord hos Martinů fra runt 1950. Den utvidede bruken av orkestret og den dermed større og mere omfattende orkesterstrukturen er tydelig i symfoni nr. 6 – Fantaisies Symphoniques – i klaverkonsert nr. 4 – Incantation – fra 1956 og i orkesterverket Trois Estampes fra 1958.

Biografi

Martinů fikk fiolinundervisning allerede i seksårsalderen og ble antatt ved Prahakonservatoriet 16 år gammel. Han ble værende ved konservatoriet årene 1906 til 1913, men han viste liten interesse hverken for de stivbente teoristudiene eller fiolinstudiene. I stedet for å følge undervisningen ved konservatoriet var den unge Martinů langt mere interessert i å gå på konserter og å analysere ny musikk, først og fremst de nye franske impresjonistenes verk. Resultatet ble at han var tvunget å bytte undervisningsprogram – fra fiolin- til orgelklassen der man også underviste i komposisjon. Fra og med sitt 14. år komponerte Martinů mer eller mindre resten av livet. Som komponist regnes han som autodidakt. I 1914 fikk han ansettelse som 2. fiolinist i den tsjekkiske filharmonien i Prag.

Han flyttet tilbake til fødebyen, Polička, og forsøkte å finne veien videre derfra i den musikalske verden. Han hadde komponert flere verk, en elegi for fiolin og klaver, de symfoniske diktene Angel of Death (Anděl smrti) og Death of Tintagiles (Smrt Tintagilova). Han viste dem til Josef Suk, den ledende tsjekkiske komponisten på denne tiden. Suk ga ham ganske enkelt rådet å skaffe seg den nødvendige teoretiske og formelle utdannelsen i musikk. Martinů bestod deler av den teoretiske eksamen samtidig som han fortsette å komponere og studere på egen hånd. Det er på denne tiden at han studerte de meget gamle bøhmiske brødremenighetens koraler, noe som satte dype spor i Martinůs stil og musikalske utsyn. Da første verdenskrig var slutt, komponerte Martinů kantaten Czech Rhapsody (Česká rapsodie), et verk som ble fremført i 1919 med stor suksess. Fra og med 1920 til 1923 var Martinů fast ansatt som fiolinist av Det tsjekkiske filharmoniske orkester i Prag under Václav Talich. Talich ble den første store dirigent som fullt og helt støttet Martinů. Han intensiverte sine komposisjonsstudier, nå under Josef Suks veiledning. Før han flyttet til Paris i 1923 komponerte Martinů sin første strykekvartett og to balletter – Who is the Most Powerful in the World? (Kdo je na světě nejmocnější?) og Istar.

I Parisi 1923 oppsøkte Martinů Albert Roussel og begynte å studere med ham, studier som fortsatte helt til Roussel døde i 1937. Martinů hadde stor respekt for Roussels individuelle stil, men istedet for å overføre Roussels stil på Martinůs egen stil, hjalp Roussel ham til å eksperimentere seg frem til forskjellige stilistisk uttrykk som kunne knyttes til Roussel. I de føste årene i Paris kan man derfor finne verk av Martinů med innslag av jazz, neoklassisisme og surrealisme samt ikke minst Stravinskijs besettende rytmikk og klangverden. Martinů forsøkte seg frem først og fremst i ballettsjangeren – så som The Revolt (1925), The Butterfly That Stamped (1926), Le raid merveilleux (1927), La revue de cuisine (1927), and Les larmes du couteau (1928). Fra like etter 1930 fulgte hans mest kjente verk fra denne tiden, balletten The Czech Year (Spalícek) fra 1932–1933, et verk som viste at hans bøhmiske og moraviske røtter fremdeles kunne skyte friske skudd. Det samme gjelder operaene Hry o Mariifra 1935 og Davidlo za bránoufra 1936.

Martinů vakte oppmerksomhet ved I.S.C.M. i Siena i 1928, og i 1932 vant han Coolidge-prisen for beste kammermusikkverk blant 145 andre verk for sin strykersekstett. Verket kan sies å representere hans avslutning av eksperimentperioden. Nå ble det den neoklassiske stilen som tok over. I 1936 fullførte han operaen Julietta, en opera som var basert på Georges Neveuxs surrealistiske teaterstykke og uroppført under Václav Talich i 1938. I 1939 komponerte Martinů en hyldest til den tsjekkiske motstandsbevegelsen med verket Field Mass for baryton, kor og orkester. Verket ble kringkastet og Martinů ble svartelistet av nazistene og dømt in absentia og da tyskerne nærmet seg Paris var Martinů nødsaget til å flykte i januar 1941. Planen var å flytte til USA. Mens han ventet i Aix-en-Provence komponerte han i 1940 sitt Sinfonietta Giocosa for klaver og orkester. Med økonomisk hjelp av blant annet dirigenten for Basel kammerorkester, Paul Sacher, fikk Martinů et nytt hjemland i USA.

Martinů forsøkte å etablere seg på Manhatten i New York i 1941, men å bo på Manhatten ble for urolig for ham og han flyttet derfor litt lengre vekk – til Queens der han fikk mer ro til å gå turer og til å komponere. Det første verk han komponerte etter å ha flyttet til USA var Concerto da Camera for fiolin og lite orkester, et verk som var en bestilling fra Paul Sacher. Hans venn, den kjente dirigenten Serge Koussvitskij (1874–1951), fortalte ham i tillegg at hans Concerto Grosso fra 1937 ville få sin uroppførelse i Boston den kommende sesongen. Etter et fall fra terassen fikk Martinůalvorlige hodeskader. Først etter flere års rehabilitering kunne han gjenoppta sin virksomhet som aktiv komponist. Samtidig var Martinů usikker på hvor han skulle slå seg ned. Med tanke på kommunistkuppet i Tsjekoslovakia 1948 var det ikke å tenke på å flytte tilbake til hjemlandet. Han fortsatte derfor å bli værende i USA – han underviste ved Mannes College of Music, ved Princeton University og Berkshire Music School (Tanglewood). Hans seks symfonier ble til årene 1942–1953 sammen med fiolinkonsert nr. 2, Memorial to Lidice for orkester, konserten for to klaver og orkester, klaverkonsert nr. 3, den nevnte Concerto da Camera for fiolin og lite orkester, Sinfonietta La Jolla for klaver og lite orkester, cellosonatenene nr. 2 og 3 og fjernsynsoperaen The Marriaga. Hans verk ble etterhvert fremført av de store amerikanske symfoniorkestrene i Boston, New York, Philadelphia, Cleveland og Chicago med gode kritikker fra toneangivende anmeldere.

I 1953 flyttet Martinů tilbake til Europa, nå til Nice i Frankrike. Fra 1955 fulgte en rekke sentrale verk fra Martinůs hånd. Først avsluttet han sin 6. symfoni, Fantasies symphoniques, og begynte på The Greek Passion, deretter kom oratoriet Gilgames, obokonserten, Les Fresques de Piero della Francesca og kantaten Otvirani studanek. I 1956 ble han ”Composer-in-residence” ved The American Academy i Roma der han komponerte sin 4. klaverkonsert, Incantation. I januar 1957 avsluttet han The Greek Passion.

Martinů var i hektisk aktivitet som skapende komponist mer eller mindre frem til sin dødsdag. I 1958 kom orkesterverket The Parables og operaen Ariane. I 1959 fulgte en ny versjon av The Greek Passion, nonetten, korverket Madrigaly og de korte kantanene Otviráni studánek og Legenda z dymu bramborové nati, kantater som viste verk fulle av hjemlengsel og minner om fedrelandet.

Verk i utvalg

  • Symfoni nr. 1 (1942)
  • Symfoni nr. 2 (1943)
  • Symfoni nr. 3 (1944)
  • Symfoni nr. 4 (1945)
  • Symfoni nr. 5 (1946)
  • Symfoni nr. 6 (Fantaisies symphoniques, 1953)
  • Half-time(1924)
  • La Bagarre (1926)
  • Serenade for Chamber Orchestra (1930)
  • Sinfonia Concertante for 2 Orchestras (1932)
  • Concerto grosso (1937)
  • Double Concerto for 2 String Orchestras, Piano & Timpani (1938)
  • Memorial to Lidice (1950)
  • Les Fresques de Piero della Francesa (1955)
  • The Parables (1958)
  • Trois Estampes (1958)
  • Konsertino (Divertimento) for klaver venstre hånd og kammerorkester (1926)
  • Konsert for 2 klaver og orkester (1943)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 1 (med kammerorkester, 1925)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 2 (1934)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 3 (1948)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 4 (Incantation, 1956)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 5 (Fantasia concertante, 1957)
  • Sinfonietta La Jollafor klaver og kammerorkester (1935)
  • Sinfonietta Giocosafor klaver og kammerorkester (1940)
  • Konsertino for cello, blåsere, klaver og slagverk (1924)
  • Konsertino for klavertrio og strykeorkester (1933)
  • Konsert for fløyte, fiolin og kammerorkester (1936)
  • Concerto de Camerafor fiolin, klaver, timpani, slagverk og strykeorkester (1941)
  • Konsert for obo og orkester (1955)
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 1 (1933)
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 2 (1943)
  • Konsert for cello og orkester nr. 1 (1930)
  • Konsert for cello og orkester nr. 2 (1945)
  • Konsert for 2 fioliner og orkester (1937)
  • Konsert for fiolin, klaver og orkester (1953)
  • Strykekvartett med orkester (1931)
  • Tre madrigaler for fiolin og bratsj (1947)
  • Duo for fiolin og bratsj (1950)
  • Duo nr. 1 for fiolin og cello (1927)
  • Duo nr. 2 for fiolin og cello (1958)
  • Madrigal Sonata for fløyte, fiolin og klaver (1942)
  • Klavertrio nr. 1, "Cinq pièces brèves" (1930)
  • Klavertrio nr. 2 i d-moll (1950)
  • Klavertrio nr. 3 i C-dur (1951)
  • Stryketrio nr. 1 (1923)
  • Stryketrio nr. 2 (1934)
  • Trio for fløyte, cello og klaver (1944)
  • Kvartett for klarinett, horn, cello og tromme (1924)
  • Kvartett for obo, fiolin, cello og klaver (1947)
  • Kvartett for klaver, fiolin, bratsj og cello (1942)
  • Strykekvartett nr. 1 (1921)
  • Strykekvartett nr. 2 (1925)
  • Strykekvartett nr. 3 (1929)
  • Strykekvartett nr. 4 (1937)
  • Strykekvartett nr. 5 (1938)
  • Strykekvartett nr. 6 (1946)
  • Strykekvartett nr. 7, "Concerto da camera" (1947)
  • Klaverkvintett nr. 1 (1933)
  • Klaverkvintett nr. 2 (1944)
  • Serenade for fiolin, bratsj, cello og 2 klarinetter (1951)
  • Strykekvintett (1927)
  • Serenade for klarinett, horn, 3 fioliner og bratsj (1932)
  • Sextet for fløyte, obo, klarinett, 2 fagotter og klaver (1929)
  • Sextet for 2 fioliner, 2 bratsjer og 2 celli (1932)
  • Jazz-suite for 11 instrumenter (1928)
  • Fantasia for Theremin, obo, klaver og strykekvartett (1944)
  • Nonett for fiolin, bratsj, cello, kontrabass, fløyte, klarinett, obo, fagott og horn (1930)
  • Musique de chambrenr. 1, "Les fêtes nocturnes," for fiolin, bratsj, cello, klarinett, harpe og klaver (1959)
  • Fantasi for 2 klaver (1929)
  • Fantasi og Toccata (1940)
  • Sonate for klaver (1954)
  • Sonate for harpsikord (1958)
  • Fiolin og klaver
  • Sonate nr. 1 (1929)
  • Sonate nr. 2 (1931)
  • Sonate nr. 3 (1944)
  • Sonate nr. 1 (1939)
  • Sonate nr. 2 (1941)
  • Sonate nr. 3 (1952)
  • Variasjoner over et slovakisk tema (1959)
  • Sonate for fløyte og klaver (1945)
  • Sonate for bratsj og klaver (1955)
  • Sonatine for klarinett og klaver (1956)
  • Sonatine for trompet og klaver (1956)
  • Czech Rhapsody (1918)
  • Field Mass (1939)
  • Gilgamesh (1955)
  • The Opening of the Wells (1955)
  • The Prophecy of Isaiah (1959)
  • Istår (1922)
  • Who Is the Most Powerful in the World? (1922)
  • Revolt (1925)
  • The Butterfly that Stamped (1926)
  • Le Raid Merveilleux (1927)
  • The Kitchen Revue (Le revue de cuisine) (1927)
  • Les larmes du couteau(1928)
  • The Czech Year (Spalícek) (1932)
  • The Miracle of Our Lady (1934)
  • Juliette, (The Book of Dreams, 1937)
  • The Marriage, radio-opera (1952)
  • Mirandolina(La Locandiera, (1954)
  • Ariadne (1958)
  • Greek Passion (1958)

Les mer i Store norske leksikon