Billighetserstatning, hel eller delvis godtgjørelse for tap eller skade som ytes i tilfeller hvor det ikke består noen rettslig plikt til å svare erstatning. Uttrykket brukes oftest om slik erstatning som betales av staten. En slik billighetserstatning kan søkes av enkeltpersoner, organisasjoner, firmaer m.m., og den dekker både økonomisk og ikke-økonomisk tap. Slike søknader sendes Justisdepartementet og vurderes av et billighetserstatningsutvalg på tre medlemmer oppnevnt av Stortinget. Utvalget har fullmakt til å tilkjenne erstatninger på opptil 200 000 kroner; for HIV-ofre er grensen 500 000 kroner. Søknader der utvalget anbefaler å innvilge erstatning som er høyere enn disse beløpene, fremmes for Stortinget til avgjørelse. Det samme gjelder søknader som etter utvalgets vurdering reiser spørsmål av særlig politisk art.
I mellomfolkelige forhold betales ikke sjelden erstatning under navn av billighetserstatning, f.eks. til fremmede statsborgere som har vært utsatt for rettsfornektelse eller annen folkerettsstridig atferd. Formålet er her gjerne å unngå at rettsspørsmålet blir gjenstand for internasjonal voldgift eller dom, ofte også å vise imøtekommenhet av hensyn til det vennskapelige forhold til den skadelidendes hjemlandsstat.
