Anne Marit Jacobsen

Anne Marit Jacobsen er datter av sanger Randi Heide Steen og barnebarn av skuespillerne Harald Steen og Signe Heide Steen. Hun fikk tidlig ambisjoner om å stå på scenen og var i oppveksten stadig på Chat Noir og Edderkoppen revyteater, hvor hun så sin tante Kari Diesen more publikum. Jacobsen ble med i skolerevyer på videregående og viste at hun hadde et enormt komisk talent.

Hun utdannet seg til å bli skuespiller ved Teaterhøgskolen, hvor hun i skoletiden blant annet spilte en av hovedrollene i en uforglemmelig jenteversjon av Becketts Mens vi venter på Godot. Hun gikk ut fra Teaterhøgskolen i 1970.

Jacobsen var ansatt på Nationaltheatret fra 1970 til hun gikk av med pensjon i 2016. Hun hadde sin profesjonelle scenedebut på dette teatret i 1969 som Rikke i Narren og hans hertug av Stein Mehren. Tidlig i sin karriere gjestet hun også Fjernsynsteatret som en gripende Hedvig i Henrik Ibsens Vildanden (1970) og Den Nationale Scene som Inger i Ordet av Kaj Munk (1973).

Jacobsens talent favner usedvanlig vidt. På Nationaltheatret har hun markert seg i farser og komedier, i verdensdramatikken og i moderne problemdramaer. Blant forestillingene hun har hatt komiske roller i, er Bloody Mary i 1979, Den Vegelsinnede i 1986 og Erasmus Montanus i 2007. For rollen som Lady Bracknell i Oscar Wildes Hvem er Ernest? (2002, Jacobsen hadde spilt rollen som Cecily i samme stykke i 1972) ble hun i 2003 nominert til Heddaprisen, og hun mottok også Komiprisen for rollen.

Av hennes klassiske roller kan en nevne hustruen i Fjodor Dostojevskijs De besatte i 1975, Viola i William Shakespeares Helligtrekongersaften i 1976, Sonja i Anton Tsjekhovs Onkel Vanja i 1977 og Helene Alving i Ibsens Gengangere i 2006. I moderne dramatikk kan en fremheve hovedrollen i Åge Rønnings Kolbes Reise i 1986, mammaen i Suzanne Ostens Jenta, mammaen og søpla i 1998 og Violet i Tracy Letts’ Min familie (denne siste var en gjesteopptreden på Den Nationale Scene i 2010). På Teatret på Torshov har hun spilt så forskjellige roller som Rosa i Dario Fos Promp og prakt (1982), Fru Linde i Et Dukkehjem (1983) og tittelrollen i Shakespeares Johan uten land (1983).

Jacobsen er kjent for sterke monologroller, som tittelrollen i Willy Russells Lilli Valentin (premiere 1989, gjenopptatt 1990, 1992, 1993, 1994 og 2001), Kjersti Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2014) og Jon Fosses Morgon og kveld (2015).

Jacobsen har dessuten markert seg i revy og var primadonna i Edderkoppens åpningsforestilling 2003–2004, vist i fjernsyn 2005. Hun har medvirket i et halvt dusin revyer i Oslo og Bergen, blant annet for Ole Paus og Tom Sterri, hvor hun parodierte tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland i revyen Festrevy for Norge på ABC-teatret. Hun utleverte sider ved Brundtland som selv statsministeren måtte innrømme at hun var tatt på kornet.

Ved flere anledninger har hun opptrådt som jazzsanger og utøver av tradisjonell folkemusikk.

Anne Marit Jacobsen filmdebuterte i 1965 i novellefilmen 4 x 4. Til hennes viktigste filmroller hører tittelrollen i Knut Andersens Marikens bryllup (1972), Petrine i Ola Solums regi av Reisen til julestjernen (1976) og tante Petra i Anne-Marie Nørholms filmatisering av Anne-Cath Vestlys Ole Aleksander Filibom-bom-bom (1998), ved siden av hovedroller i TV-seriene Vestavind (1994–1995) og Skolen (2005). Hun spilte også sentrale roller i Hvaler (2008-2010), i Frikjent (2015–2016) og i adventskalender-serien Stjernestøv (2020).

NRKs prisbelønte Montreux-bidrag Hilde? På TV?! (1986) var bygd opp rundt hennes mangfoldige talent som sanger og entertainer.

Jacobsen ble tildelt Gullruten i 2006 som beste kvinnelige skuespiller for sin innsats i serien Sejer: Svarte sekunder (2006). I 2016 ble hun tildelt Æres-Amanda. Hun har dessuten fått Per Aabels ærespris (1997), Komiprisen (2003), Aase Byes legat (2003), Oslo Bys kunstnerpris (2004) og Gammleng-prisen (2006).

• norsk teaterhistorie
• norsk film
• Nationaltheatret

• Nationaltheatret om Anne Marit Jacobsen
• Sceneweb om Anne Marit Jacobsen