Det finnes forskjellige versjoner av når og hvordan Jeppesen ble sosialist, men iallfall kom han 1885 med i Den socialdemokratiske Forening, et halvt år etter stiftelsen. Der ble Christian Holtermann Knudsen umiddelbart klar over hans evner. Året etter ble Jeppesen foreningens formann, men alt 19. desember 1885 finner vi første gang signaturen «-pp-» i avisen Vort Arbeide. I 1886–1892 var han avisens (som hadde skiftet navn til Social-Demokraten) ulønnede redaktør. På grunn av pengemangel måtte han i 1892 si fra seg vervet og startet i stedet sigarforretning. Den drev han til 1917. Han fortsatte likevel å skrive i avisen, blant annet som petitskribent under vignettene Døgnfluer og Høvelflis og pseudonymet Per Snekker. I 1906 ble han på ny avisens redaktør, men sa fra seg vervet i 1912 da han var uenig med partiets positive holdning til alkoholforbudet. Han var en av stifterne av Norsk Presseforbund i 1910 og satt i styret til 1917. I 1920–1922 var han forbundets formann.
Jeppesen var sammen med Knudsen den mest sentrale personen i Arbeiderpartiet fra stiftelsen 1887 til den radikale retningen overtok i 1918. Han var partiets representant på Den annen internasjonales første kongress i 1889 og organiserte samme år den kjente streiken blant fyrstikkarbeiderskene i Kristiania. I 1894–1897 var han partiets formann. Jeppesen var dessuten en fremtredende lokalpolitiker og satt i bystyret i 1898–1925 (fra 1902 i formannskapet), og i 1917–1919 var han hovedstadens første arbeiderpartiordfører.
Jeppesen og Knudsen var gode venner også etter at Jeppesen i 1921 gikk over til sosialdemokratene. De var forskjellige både når det gjaldt evner og personlighet, men nettopp derfor utfylte de hverandre. Ingen av dem var noen selvskreven lederskikkelse som behersket både organisasjonen, talerstolen og det politiske spillet. Mens Knudsen var organisasjonsmannen, var Jeppesen frontfiguren som klarest formulerte det sosialdemokratiske budskapet i skrift og tale. Han holdt mange offentlige foredrag og var en mye brukt festtaler. Ingen var flinkere enn han til å formidle idealene, noe han ikke minst gjorde gjennom sine mange dikt og sanger. Ikke alle var av like stor litterær kvalitet, men sangen Gryr i Norden ble straks umåtelig populær og er blitt en klassiker blant arbeidersangene.
Carl Jeppesen hadde god kjennskap til den internasjonale sosialismen. Som andre sosialdemokrater anerkjente han sosialismens vitenskapelige grunnlag. Teorien skulle vise hvordan arbeidernes kamp var en nødvendig del av den historiske utviklingen. Idealene skulle vekke arbeiderne til denne kampen, og det var her Jeppesen så sin livsoppgave. Det gjaldt å holde visjonene om det ideelle målet levende, «og saa stort og skjønt er dette maal, at alle de krav, vi reiser paa grundlag af det, bryder enhver modstand,» sa han i 1897. «Socialdemokraterne har denne lykkelige barnetro paa livet, de tror på at livet kan bli skjønt og vakkert for alle mennesker, naar man bare vil indrette sig paa den rette maade,» het det i 1902.
En slik idealisme var for sosialdemokratene verken uforenlig med marxismen, arbeidet for skrittvise reformer eller klassekamp. Tvert imot utgjorde dette deler av en ideologisk helhet. Det var for Jeppesen ingen motsetning mellom revolusjonære mål og en parlamentarisk praksis. Kampen for de høyverdige idealene måtte føres skrittvis.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.