El Niño

Under El Niño-år vil varmt og næringsfattig overflatevann fortrenge kaldt og næringsrikt vann som normalt ville blitt trukket opp fra dypet i det østlige Stillehavet. Dette medfører omfattende økonomiske og økologiske endringer i området.

Havområdet utenfor Peru og Ecuador er rikt på fisk, og fisket er viktig for økonomien i begge land. Med redusert tilførsel av næringsrikt vann fra dyphavet kollapser næringskjeden i havet. Det blir mindre plankton slik at fiskebestanden ikke klarer å overleve eller å bevege seg bort fra området. Når fisken forsvinner, betyr det at fuglene ikke finner mat, og dette får store konsekvenser for fiskerne i området som lever av tunfisk- og ansjosfiske. Sterke El Niño-er opptrådte blant annet i 1982–1983, 1997–1998 og 2015–2016, og førte til alvorlige konsekvenser for naturmiljøet og befolkningen langs kysten av Ecuador.

Selv om El Niño bare forekommer i Stillehavet, påvirker det været og temperaturene over store deler av Jorden.

Passatvindene driver vanligvis varmt overflatevann og fuktig luft mot vest og bidrar til betydelig nedbør blant annet i Indonesia, nordøstlige deler av Brasil og Australia. Når disse vindene svekkes i forbindelse med El Niño-episoder, vil nedbøren istedenfor falle i sentrale deler av Stillehavet, og det blir storstilt tørke i områdene rundt Australia og Indonesia.

Tørken som oppstår på grunn av El Niño øker faren for skogbranner i Sørøst-Asia, og luften over Indonesia og Malaysia er ofte dårlig på grunn av de store skogbrannene forbundet med El Niño-episoder. I øst forekommer det motsatte problemet, med uvanlig mye nedbør på kysten av Sør-Amerika som ofte forårsaker oversvømmelser.

I områder som opplever tørke på grunn av El Niño stiger også temperaturene, fordi varme som vanligvis blir brukt til å fordampe vann nå blir brukt til å varme opp bakken. Når skydekket avtar vil også solen kunne varme opp bakken mer enn normalt.

Endringer i både havtemperaturer og den atmosfæriske sirkulasjonen enkelte steder, har stor betydning for nedbøren i forbindelse med den indiske monsunen. Under El Niño vil monsunen svekkes på grunn av at temperaturforskjellen mellom hav og land minker. Det er denne temperaturforskjellen som driver monsunvindene som blåser fra havet inn mot land og tar med seg fuktig luft. Monsunen bidrar til størstedelen av nedbøren som kommer i disse områdene, og har dermed enorme konsekvenser for store deler av Sør- og Sørøst-Asia.

Været i Norge påvirkes ikke direkte av El Niño. De områdene som er lengst borte fra det tropiske Stillehavet, men som likevel blir påvirket av El Niño, er vestkysten av Nord-Amerika og den sørøstlige delen av Afrika. Disse områdene blir påvirket gjennom såkalte teleconnections, eller fjernkoblinger. Endringer i atmosfæresirkulasjonen i det tropiske Stillehavet påvirker igjen sirkulasjonen og skydekket andre steder, som igjen påvirker temperaturene i området.

El Niño påvirker også hyppigheten av tropiske lavtrykk (sykloner), som henger nært sammen med overflatetemperaturen i havet. I El Niño-år er det gjerne flere tropiske sykloner i Stillehavet enn normalt, men færre orkaner i Atlanterhavet. I La Niña-år er det derimot gjerne flere orkaner i Atlanterhavet.

El Niño påvirker avlinger, energipriser og infrastruktur, og dermed den globale handelen og økonomien. Blant annet blir Panamakanalen rammet av tørke slik at kapasiteten for gjennomfart reduseres. Dette kan blant annet føre til høyere priser på en del varer, som blir en indirekte påvirkning El Niño har på Norge, og mange andre land.

El Niño påvirker også den globale middeltemperaturen. Grunnen til dette er tredelt: For det første er området med høy overflatetemperatur i det østlige Stillehavet svært stort. I tillegg kan temperaturøkningen være stor, hele 3–5 °C over normaltemperaturen. Dessuten vil enhver temperaturøkning ved ekvator føre til at varme transporteres mot nord og sør med havstrømmer og vind.

Dette betyr at i et El Niño-år vil den globale middeltemperaturen ligge høyere, noen ganger mye høyere, enn det foregående året. I 2015–2016 hadde man den sterkeste observerte El Niño-episoden, og den globale middeltemperaturen økte med rundt 0,2 °C. Den globale middeltemperaturen i 2016 ble den klart høyeste som var målt frem til da.

Vanligvis er et El Niño-år 0,06 °C varmere enn et normalår, inkludert både svake og sterke El Niño-år observert mellom 1880 og 2011. Dette skyldes at de unormalt høye temperaturene etter hvert brer seg mot nord og sør, og dekker store deler av Stillehavet, helt til 30 grader nord og 30 grader sør. Dette skjer hovedsakelig på grunn av sirkulasjonen i atmosfæren der havet avgir varme, vanndamp og CO₂ til luften over, som så blir sirkulert rundt.

Spørsmålet om El Niño blir påvirket av den globale oppvarmingen og klimaendringene har vært mye debattert innen fagmiljøene, men FNs klimapanels sjette rapport (2021–2023) (AR6) kunne ikke gi et tydelig svar. El Niño er et naturlig fenomen, men det er også drivhuseffekten – det betyr ikke at de ikke kan endre seg med klimaendringene.

Enkelte simuleringer med klimamodeller antyder at El Niño blir sterkere, mens andre gjør det ikke. En paleoklimatisk studie av koraller rundt Galápagosøyene underbygger imidlertid klimamodellene som viser at El Niño blir sterkere ved en global oppvarming.

Vekslingen mellom El Niño og La Niña kan bare forklares i sammenheng med vekselvirkningen (koblingen) mellom atmosfæren og havet i den tropiske delen av Stillehavet.

El Niño er forbundet med styrken til passatvindene som blåser mot ekvator fra hver halvkule og er rettet fra øst mot vest. Normalt sett skyver passatvindene det varme vannet på havoverflaten foran seg og samler det i vest, mot kysten av Australia og Indonesia. For å erstatte vannet som ender opp i vest, må nytt vann komme til i det østlige Stillehavet. Istedenfor å strømme til fra sidene, blir kaldt vann fra dypet løftet opp til overflaten i øst. Dette skjer dels utenfor kysten av Ecuador og Peru og dels langs ekvator i det østlige Stillehavet. Vannet som løftes opp i øst er kaldere enn typisk overflatevann. Dette skjer gjennom en prosess kjent som ekmanpumping. I en normalsituasjon vil derfor overflatetemperaturen øke fra øst mot vest.

En El Niño starter ofte med at vindkast fra tyfoner i den vestlige delen av Stillehavet setter i gang en kelvinbølge som beveger seg østover langs ekvator og i termoklinen under havets overflate. Når den ankommer den østlige delen av Stillehavet, kan den påvirke overflatetemperaturen der og dermed svekke passatvindene lenger vest. Når passatvindene er svakere enn normalt, vil mindre av det varme vannet bli skjøvet vestover, og mindre av det kalde vannet kommer til overflaten i øst. Følgelig blir overflatetemperaturen lavere i vest og høyere i øst. Når havoverflaten i det østlige, tropiske Stillehavet er ekstra varmt på grunn av de svake vindene, er det en El Niño-tilstand.

Normalt sett er havnivået rundt 40 centimeter høyere i vest enn i øst på grunn av opphopingen av det varme vannet langs kysten av Australia og Indonesia. Under havoverflaten vil dette føre til at termoklinen, skillet mellom det varme og næringsfattige overflatevannet og det kalde og næringsrike dypvannet, er dypere i vest enn i øst. I øst vil termoklinen være nær overflaten på rundt 50 meters dyp, siden det kalde vannet blir løftet mot overflaten, mens i vest vil den være på rundt 200 meter.

Under en El Niño vil termoklinen løftes med omkring 20 meter i vest og senkes i øst. Dette gjør at det blir vanskeligere å løfte det kalde vannet til overflaten. Havnivået vil på samme tid synke med omkring 20 centimeter i vest og stige med omkring 15 centimeter i øst, og disse endringene vil endre kreftene som driver havsirkulasjonen.

Ved en normaltilstand vil lufttrykket over Australia være lavere enn havområdene rundt. Dette på grunn av at landoverflaten er varmere enn havet slik at den varme luften vil stige opp i atmosfæren. For å kompensere for oppstigende luft vil luft i den øvre delen av atmosfæren strømme til fra områder med høyere lufttrykk, mens det ved overflaten er motsatt. Vindene nær overflaten og høyere oppe blåser i motsatte retninger og skaper en sirkulasjon over ekvator. Langs ekvator gir dette en vind fra øst mot vest.

Når passatvindene svekkes, beveger lavtrykket seg nærmere Tahiti. Samtidig vil mindre varmt vann stues opp mot Australia, og temperaturen i dette området faller. Dette fører igjen til at det bygges opp et høytrykk over Australia. Denne endringen i trykkmønsteret vil føre til at vinden mellom Australia og Tahiti svekkes. Vinden kan også endre retning sammenlignet med normalsituasjonen.

Et tilsvarende forløp som forårsaker El Niño og La Niña finner også sted langs ekvator i Atlanterhavet. Men Atlanterhavet har ikke tilstrekkelig bredde ved ekvator til at El Niño- og La Niña-variasjonene kan utvikle seg som i Stillehavet.

El Niño opptrer uregelmessig, men pleier å starte på omtrent samme tid på året og inntreffer med 2–7 års mellomrom. Oppstart skjer som oftest forsiktig på våren, men en El Niño opptrer gjerne ikke før på sensommeren eller høsten. Fenomenet oppnår maksimal effekt på vinterstid, rundt november–desember. Det er to måter de økte temperaturene kan bre seg utover på. Noen ganger starter oppvarmingen i vest og brer seg østover, mens den andre ganger starter langs den søramerikanske kysten og brer seg vestover.

Den langsomme utviklingen i forkant av El Niño, den nære koblingen mellom det tropiske Stillehavet og atmosfæren, og at El Niño påvirker værsystem for store deler av jordkloden gir grunnlag for sesongvarsler – det vil si et værvarsel som strekker seg over én årstid. Slike varsler kan anslå sannsynligheten for hvorvidt et område er varmere eller kaldere, eller våtere eller tørrere enn normalt.

Definisjonen på en El Niño er basert på gjennomsnittstemperaturen i havoverflaten mellom 120 og 170 grader vest og mellom 5 grader nord og 5 grader sør. Dette området kalles gjerne «Niño 3,4», og derav refereres det ofte til Niño 3,4-indeksen. En El Niño inntreffer dersom temperaturen i Niño 3,4-området over en periode på tre sammenhengende måneder er mer enn 0,5 °C høyere enn gjennomsnittet for perioden 1971–2000. Under en El Niño kan temperaturene langs kysten av Peru og Ecuador være opp mot 5 °C høyere enn normalt.

Opprinnelig stammer navnet El Niño fra en varm havstrøm i Stillehavet utenfor Ecuador og Peru, som ved juletider trenger seg frem mot kysten av Ecuador. El Niño betyr «guttebarnet» på spansk, og refererer her til Jesusbarnet på grunn av årstiden El Niño-fenomenet inntreffer på og fordi fiskerne i Sør-Amerika stort sett var katolske. Nå blir navnet El Niño forbundet med oppvarmingen av Stillehavet fra kysten og helt til datolinjen, samt en utstrekning nord og sør for ekvator.

Motstykket til El Niño er La Niña – eller «jentebarnet». La Niña betegner perioder med spesielt lav overflatetemperatur i området som varmes opp under El Niño.

Den britiske fysikeren sir Gilbert Thomas Walker (1868–1958) var på 1920-tallet den første til systematisk å beskrive El Niño og La Niña. Rundt 40 år senere ga den norskamerikanske meteorologen Jack Bjerknes en fysisk forklaring på fenomenet, ved å vise hvordan hav og atmosfære gjensidig påvirker hverandre.

År med El Niño-hendelser:

1902–1903, 1905–1906, 1911–1912, 1914–1915, 1918–1919, 1923–1924, 1925–1926, 1930–1931, 1932–1933, 1939–1940, 1941–1942, 1951–1952, 1953–1954, 1957–1958, 1965–1966, 1969–1970, 1972–1973, 1976–1977, 1982–1983, 1986–1987, 1991–1992, 1994–1995, 1997–1998, 2002–2003, 2006–2007, 2009–2010, 2015–2016, 2019–2020, 2023–2024 og 2026–2027.

• ENSO
• klimavariasjoner
• La Niña
• Stillehavet

• Om El Niño hos amerikanske NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration)
• Om ENSO ved Colombia University
• ENSO-varsel fra International Research Institute for Climate and Society