Erna Solberg

Solberg er oppvokst i Bergen. Etter eksamen fra videregående skole i 1979 studerte hun ved Universitetet i Bergen og ble cand.mag. i 1986 med fagene sosiologi, sammenliknende politikk, statistikk og sosialøkonomi. Allerede i 1979 ble hun som 18-åring valgt til vararepresentant til Bergen bystyre, og hun var fast medlem av bystyret i årene 1987–1999. Hun var leder av Høyrekvinners Landsforbund 1993–1994 og kvinnepolitisk leder mellom 1994 og 1998 og dermed også medlem av partiets arbeidsutvalg.

Solberg ble innvalgt på Stortinget 1989, der hun var yngste medlem av sin partigruppe. Her ble hun kjent for dypdykk i delingsmodellen, kraftverkbeskatningen og inntektssystemet for kommunene. I 1990-årene arbeidet Solberg blant annet med skattepolitikk i Stortinget, og hun engasjerte seg i spørsmål om genteknologi, abort og assistert befruktning. Som hovedregel ga hun uttrykk for en restriktiv grunnholdning, men med støtte til selvbestemt abort. Fra 1997 satt hun i Kommunalkomiteen.

Da Høyre dannet regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre i 2001, ble Solberg Kommunal- og regionalminister. Hun ble sittende i dette vervet til regjeringen gikk av etter valget i 2005 og Solberg gikk tilbake til Stortinget, hvor hun ble Høyres parlamentariske leder. Hun var parlamentarisk leder i perioden 2005–2013 og igjen i 2021–2026.

Som statsråd kunne Solberg være kompromissløs, spesielt angående innstramninger i innvandringspolitikken og kutt i overføringene til kommunene. Hun fikk derfor tilnavnet «Jern-Erna». I 2004 rykket hun opp internt i regjeringen og ble stedfortredende statsminister etter å ha tatt over som leder i Høyre.

Solberg ble valgt til partileder på Høyres landsmøte i 2004. Hun hadde opparbeidet seg et omdømme som en folkelig og handlekraftig leder og var populær i mange fylkeslag, særlig utenfor hovedstadsregionen.

Det gikk kun få dager fra Jan Petersen kunngjorde sin avgang som partileder til det ble klart at Solberg ville bli valgt til etterfølger. Hun hadde da vært første nestleder siden 2002.

Solberg var leder for Høyrekvinners Landsforbund (HKL) fra 1993 til 1994, det siste året før organisasjonen ble nedlagt. Hun ble i praksis sittende i samme rolle i det nye vervet som kvinnepolitisk leder fra 1994 til 1998 med plass i partiets arbeidsutvalg. Hun satt også i stortingsgruppens styre på samme tid, fra 1993 til 1997.

Valgresultatet i 2005 på 14,1 prosent var Høyres dårligste noen gang. Hennes posisjon ble derfor usikker frem til valget i 2009. Da fikk hun styrket sin stilling etter en oppslutning på 17,2 prosent.

Mens Fremskrittspartiets leder Siv Jensen ble fremstilt som opposisjonens hovedfigur før valget i 2009, fikk Solberg denne rollen i årene som fulgte.

Høyre steg jevnt på meningsmålingene fra 2010 og i 2013 hadde partiet en stabil oppslutning på over 30 prosent. Solberg var den ubestridte statsministerkandidaten før stortingsvalget i 2013, en rolle hun fikk etter valget.

Som statsminister fikk Erna Solberg en del kritikk for manglende disiplin innad i regjeringen, noe som samtidig nøytraliserte opposisjonen. Hun var en samlende leder som fikk økende popularitet og tillit. Foran valget i 2017 var hun Høyres sterkeste kort og ble markedsført som leder både for partiet og landet. På tross av en viss tilbakegang maktet hun å sikre flertall for regjeringen med de tidligere støttepartiene, og hun fortsatte som statsminister etter valget i 2017.

Solberg ønsket å utvide regjeringen og sikre et bredt borgerlig flertall i Stortinget. Etter valget i 2017 gikk Venstre inn i regjeringen, mens Kristelig Folkeparti ble stående utenfor. Den nye regjeringen av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre tiltrådte 17. januar 2018. Den hadde ikke flertall i Stortinget. Denne situasjonen endret seg med Kristelig Folkepartis dramatiske prosess høsten 2018, som førte til den utvidede Solberg-regjeringen fra januar 2019.

Erna Solberg ledet fra januar 2019 en flertallsregjering med de fire partiene, og hun oppnådde dermed et av sine viktigste politiske mål. Slik føyer hun seg inn i tradisjonen til tidligere markante Høyre-ledere, John Lyng og Kåre Willoch. Men det viste seg snart at de interne spenningene var sterke, og regjeringsslitasjen ble tydelig ved lokalvalgene i 2019 da alle de fire partiene gikk tilbake. Etter mye frustrasjon og opplevelse av manglende gjennomslag trakk Fremskrittspartiet seg fra regjeringen i januar 2020. Solberg fortsatte som leder av en mindretallsregjering med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Høyre gikk tilbake 4,5 prosentpoeng ved valget i 2021, mest av alle partiene. Regjeringen mistet dermed sitt parlamentariske grunnlag, og Solberg-regjeringen måtte gå av høsten 2021. Solberg ble formelt avløst av regjeringen Støre 14. oktober 2021.

Solbergs kanskje største politiske triumf kom ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 da Høyre for første gang siden 1924 var landets største parti. Høyre fikk 25,9 prosent av stemmene og overtok samtidig makten i både Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I tillegg fikk Høyre ordføreren i flere kommuner der Arbeiderpartiet hadde styrt i opptil hundre år, blant annet Lillestrøm, Sarpsborg og Fredrikstad.

Bare noen dager etter valget kom det fram at Solbergs ektemann, Sindre Finnes, hadde spekulert i aksjer i hele den perioden Solberg satt som statsminister. Finnes hadde holdt spekulasjonene skjult for sin kone, og Solberg har trolig vært inhabil i en rekke saker uten å være kjent med det.

Saken ble en stor politisk belastning for Solberg, men hun ble gjenvalgt som partileder og stilte på ny som statsministerkandidat ved Stortingsvalget 2025. Valget ble imidlertid en katastrofe for Høyre, som bare fikk 14,6 prosent av stemmene og ble tredje største parti på Stortinget. Solberg måtte selv ta mye av ansvaret for det dårlige valget, og hun kunngjorde at hun ville gå av som partileder. På et ekstraordinært landsmøte i februar 2026 ble hun avløst av Ine Eriksen Søreide.

• Høyre
• Regjeringen Solberg
• Norges historie etter 1990
• Stortingsrepresentantene 2021–2025

• Stortingsrepresentantene 2025–2029

• Lars Hellberg: Norsk biografisk leksikon 2