Haslum krematorium

Haslum krematorium ligger på en langstrakt liten åsrygg nord for Haslum kirke, med gravlunden nedenfor mot øst og med vid og vakker utsikt mot åsene i vest. Gamle Ringeriksvei avgrenser tomten i nord, Kirkeveien i vest. Adkomsten skjer fra begge disse veiene. Murer og vegetasjon skjermer for støy og skjuler bilene på den store parkeringsplassen.

Krematoriet føyer seg stillferdig og vakkert inn i landskapet som en «ikke-bygning». For i motsetning til et hus eller en bygning med fundament, vegger og tak er krematoriet abstrahert natur, stilisert fjell som kompletterer og forsterker åsryggen.

Treverk og glass spiller en underordnet rolle i uttrykket, men er viktig for funksjonen og opplevelsen. Murene av dypmeislet betong er strukturerende elementer og utgjør den tektoniske ryggraden, konseptet, nerven, den arkitektoniske ideen.

Krematoriet er resultatet av en åpen arkitektkonkurranse i 1962. Historien forteller at John Engh var så oppsatt på å vinne konkurransen at han ansatte den unge arkitekten Jon Voraa (1933–2009) til å arbeide på heltid med prosjektet. Voraa var nettopp kommet hjem fra USA og var oppslukt av arbeidene til arkitekt Frank Lloyd Wright (1867–1959).

Engh var på denne tiden opptatt med flere store prosjekter, blant annet som kontaktarkitekt for Eero Saarinen (1910–1961) under oppføringen av den amerikanske ambassaden i Oslo. I USA skulle Voraa ha arbeidet hos Wright, men Wright døde. Bedre gikk det ikke da han begynte hos Saarinen som døde to år senere. Dette kontoret ble overtatt av Kevin Roche (1922–2019) og John Dinkeloo (1918–1981), og Voraa arbeidet hos dem før han vendte hjem til Norge.

Et fåtall arkitekter og arkitektkontorer kunne bruke slike ressurser på en arkitektkonkurranse, for i avslutningsfasen var nesten hele Engs kontor involvert. Og de fikk betalt for innsatsen med førstepremie. Det realiserte prosjektet er i store trekk basert på konkurranseutkastet, under ledelse av Jon Seip, senere partner med Engh.

Fellestrekkene med Frank Lloyd Wrights tenkning om natur og menneskeverk er tydelige. Men her er de horisontale murene enklere og skarpere, og konstruksjonen er synlig, i motsetning til hos Wright. Trekonstruksjonens knutepunkter er dekorasjonen. Grunnrisset har fellestrekk med Stockholm-ambassaden til Knut Knutsen (1903–1969) fra 1950 og de mange vestlandsprosjektene av Frederik Konow Lund (1889–1970). Men de var jo begge svært opptatt av Frank Lloyd Wright.

Haslum krematorium kjennetegnes av bruken av få og solide materialer: prikkhamret betong, tre og glass. Bygget inneholder to konfesjonsnøytrale seremonirom. De er orientert sør–nord og ligger mellom de høye murene. Begge rommene nås fra en felles tversgående adkomstsone under en sammenbindende baldakin eller pergola. Fra parkeringsplassene leder trapper og en diagonal vei opp til det øverste platået, hvor en internvei fører til båremottaket i en egen avdeling ved enden av den første høye, lange muren som tjener som vegg i det lille seremonirommet og gårdsrommene.

Den kraftige baldakinen i limtrekonstruksjon på tvers av de lange murene krager ut, tar imot og leder til inngangene. Baldakinen er mer et tegn, en veiviser, enn en beskyttelse mot regn, da den er åpen i midten. Her eksponeres og forklares knutepunktet mellom stolpe, drager og bjelke, en konstruksjonsdetalj som går igjen i hele anlegget. Parallelt med baldakinen og separert fra den med en liten spalte går en tverrmur, en ledevegg. Bak den ligger en liten forgård med et basseng. Fra forgården når man det lille seremonirommet. På den andre siden av det lille bassenget er det venterom og et betjent kontor. En slik uventet kombinasjon har sine fordeler for seremonier med få deltakere.

Der ledeveggen stopper utvider plassen seg, og det store seremonirommet kommer til syne mens baldakinen fortsetter forbi inngangen. Slik defineres en større forplass, i øst avgrenset av murer og en klokkestøpul mot kirkegården nedenfor, mot sør av lave murer for enden av en gressbakke. Det er de langsgående murene som beskriver landskapsryggen og gir anlegget karakter. De tversgående murene sikrer funksjonene og avgrenser og skjermer. Begge er nødvendige for å danne gode rom, noen overdekket, andre åpne.

Trekonstruksjonene reiser seg på egne stolper eller hviler på murene, hvor de kommer opp i romhøyde nettopp for å innta sin posisjon som både bærende og beskyttende yttervegger. De andre murene skjermer og markerer spesielle steder, fra parkeringsplassen i vest og nord til sørgemuren mot gravlunden i øst.

Murene blir høyere jo nærmere man kommer seremonirommene. Her strekker betongmurene seg forbi fondveggen, som i sin helhet består av glass og danner et vakkert, lukket uterom, en forlengelse av rommet inne og i seg selv en ny fondvegg, en levende altervegg bestående av gårdsrommet selv, trærne, muren, himmelen og stillheten.

Alterbildet er nøytralt, men forteller samtidig om livets gang, om årstidene. I begge seremonirommene kan blendingen bli total, slik at den som forretter, i likhet med kisten, blir en mørk silhuett for de deltakende.

Inngangen til det lille seremonirommet skjer langs yttermuren mot vest og slik at blikket mot kisten og fondveggen følger diagonalen. Det gir umiddelbart en romlig spenning som balanserer usedvanlig godt med stolradene inntil det frittstående glassmalerirelieffet av Oddmund Kristiansen. Dette er et usedvanlig sterkt og nærværende kunstverk foran overlyset, en konkurrent til alterveggen, i seg selv en funklende altervegg og trøstetavle. Rommet har fått nytt orgel i en nisje som tidligere hadde gitterverk.

Det store seremonirommet har et aksialt oppslag, et basilikasnitt uten lys i «klerestoriet», som består av enorme limtredragere i rommets lengde. Ved inngangen og ved katafalken og lesepulten er det fire stolpeknipper, hver med fire stolper som bærer limtredragerne. Disse dragerne bærer bjelkene i taket på midtskipet, mens bjelkene i sideskipet henger i de samme limtredragerne. Knutepunktene, samlingen av stolper, dragere og bjelker, er rommets eneste og egentlige dekorasjon.

Orgelet står fritt bak i rommet, men plasseringen virker tilfeldig. I konkurranseprosjektet var orgelet plassert bak i den store nisjen mot bårerommet og venterommet. Rent visuelt var dette en mer vellykket løsning som må ha blitt forlatt av rent akustiske årsaker.

• Haslum
• Haslum kirke
• modernisme – arkitektur