Kåfjord

I sine lavere deler er dalene åpne og relativt flate med bjørkeskog og noe or i liene. Høyere oppe er dalene bratte og trange. Høyest når fjellene mellom Manndalen og Kåfjorddalen med Isfjellet (1375 meter over havet) som er kommunens høyeste fjell. Isfjellet har to mindre breer på nordsiden.

Til tross for at Kåfjord har kystlinje og ligger langs Lyngenfjorden, er det innlandsklima som preger det meste av kommunen. Dette innebærer kjølig vinter og varm sommer, med lengre perioder med stabile værmasser.

Høyeste registrert temperatur i perioden 2013–2022 ble målt til 29,5 °C i Birtavarre i 2021. Samme år finner man laveste temperatur for perioden, som ble målt i Gámanjunni til –22,8 °C. Middeltemperaturen i kommunen ligger på 0,5 °C.

Årsnedbøren i kommunen varierer ganske vesentlig ut fra hvor den registreres, der Birtavarre er forholdsvis tørt, mens det i Gámanjunni er en høy grad av nedbør. Gjennomsnitt for alle målestasjoner i kommunen viser i 2021–2022 en årsnedbør på 542 millimeter.

Fra gammelt av var det sjøsamer som holdt til i Kåfjorddalen og Manndalen. På slutten av 1700-tallet begynte finske innvandrere (kvener) å bosette seg i området, og noe senere nordmenn. Flertallet av befolkningen er fortsatt av kystsameopprinnelse.

Folketallet i Kåfjord var i vekst frem til 1970 da kommunen (etter dagens grenser) nådde 3408 innbyggere. Senere har folketallet stort sett gått tilbake, og i 2022 hadde kommunen 41 prosent færre innbyggere enn i 1970. I tiårsperioden 2015–2025 hadde Kåfjord en nedgang i folketallet på i overkant av én prosent årlig, i motsetning til en årlig vekst på gjennomsnittlig 0,4 prosent i fylket som helhet.

Geografisk sett viser bosetningen i kommunen en klar tredeling: østkysten av Lyngen med tettstedet og kommunesenteret Olderdalen og grenda Djupviklengst nord, samt de nedre delene av de to største dalførene sør i kommunen, Manndalen og Kåfjorddalen.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det to tettsteder i Kåfjord (2025). Tettstedene er til sammen 0,9 km².

Basisnæringene er, på tross av sterk tilbakegang, fortsatt fiske og i særlig grad jordbruk. Iblant drives de ennå i kombinasjon, selv om småbruk kombinert med servicenæringer nå er blitt vanlig. Samlet utgjør primærnæringene 9,6 prosent av arbeidsplassene i kommunen (2024).

Jordbruket drives som husdyrhold. Foruten storfe er det et betydelig sauehold, samt noe geitehold i kommunen. Mye av jordbruket finnes i Manndalen. Fisket har gått kraftig tilbake, og de fleste fiskefartøyene er mindre kystbåter. Det ilandføres relativt lite sjømat lokalt i kommunen. I 2024 utgjorde dette en førstehåndsverdi på rundt 5,4 millioner kroner – tilsvarende 270 tonn fisk, og dette leveres hovedsakelig av kommunens hjemmeflåte. Det fiskes mest torsk og lignende arter. Det er noe fiskeindustri i Djupvik, hvor det også er fiskeoppdrettsanlegg og moderne lakseslakteri.

Ut over dette har kommunen bare noe småindustri, og samlet har næringen bare tre prosent av arbeidsplassene. Inkluderer man bygge- og anleggsvirksomhet samt kraft- og vannforsyning/renovasjon, kommer andelen opp i 20 prosent (2024). Kommunen har en turisttrafikk i utvikling.

Kåfjord er kommunen med fjerde størst vannkraftproduksjon i Troms, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De to vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 350 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Guolásjohka (i drift fra 1971), som står for nesten hele vannkraftproduksjonen. Troms Kraft Produksjon er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

Manndalselva er varig vernet.

Av kommunens bosatte yrkestakere har 30 prosent arbeid utenfor kommunen (2024). Disse er fordelt med om lag halvparten i nabokommunene i Nord-Troms og halvparten i Tromsø.

E6 slynger seg langs fjorden fra sør til nord gjennom hele kommunen. Fra denne fører fylkesveier opp Manndalen (fylkesvei 331 og fylkesvei 332) og Kåfjorddalen (fylkesvei 333). Fra Olderdalen går bilferge over Lyngen til Lyngseidet. Herfra går riksvei 91 vestover til Tromsø. Dette er korteste forbindelse mellom Nord-Troms og Tromsø.

NRK Troms har lokalkontor i Kåfjord. Kåfjord hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms og Senja tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med Kvænangen, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

Kåfjord kommune tilsvarer soknet Kåfjord i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kåfjord til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

Kommunen har en svært rik kulturhistorie, og mange kulturminner som vitner om dette. Kåfjord er trespråklig med en flerkulturell identitet, som gjenspeiler seg i språk, tradisjoner og stedsnavn – fra det norske, det samiske og det kvenske – beskrevet som «tre stammers møte».

En stor del av kommunens innbyggere har samisk bakgrunn, og kommunen ble i 1992 innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Området har tradisjoner knyttet til sjøsamisk fiske, kombinasjonsbruk (jordbruk og fiske), byggeskikk, håndverk og mattradisjoner. Ved Holmenes sjøsamiske gård, som ligger i Birtavarre, fremstilles livet til en sjøsamisk familie og deres liv på 1800-tallet.

Kvenene har også et langvarig fotfeste i kommunen. Under en folketelling i 1845 var antallet i kommunen fordelt jevnt mellom norske, samiske og kvenske innbyggere. Kommunen fikk i 2016 sitt offisielle kvenske navn. I Olderdalen finner man Kvenparken, som er etablert for å formidle kvensk historie og kultur. I Nommedalen ble Kvenmonumentet reist i 2022.

Kåfjord var den sørligste kommunen som ble fullstendig brent av tyskerne under tilbaketrekningen i 1944, og mye av den historiske bebyggelsen ble borte. Etter den andre verdenskrig ble norsk språk og kultur dominerende, gjennom fornorskningsprosessen som svekket det samiske og det kvenske, og skapte konflikter.

Motstandsmannen Jan Baalsrud skjulte seg i i en hule i Manndalen under den andre verdenskrig, og Baalsrud er også gravlagt ved kirken i Manndalen.

Ved Birtavarre er det et tidligere gruvesamfunn med smelteverk i Ankerlia som er bevart av Nord-Troms museum. Her ble det utvunnet kobber i perioden 1898–1919. Dette kulturminnet inneholder blant annet taubaner, rester av smeltehytter og bebyggelse, samt gruvehull.

Det ligger et kystfort fra andre verdenskrig på Storbakken ved Djupvik, på Lyngens østside, lengst nord i kommunen.

Manndalen er kjent for sine sjøsamiske husflidstradisjoner, særlig for den særpregede grenevevingen. Siden 1991 arrangeres den årlige, samiske kulturfestivalen Riddu Riđđu. Festivalen har fra starten av hatt særlig vekt på samisk kultur, men inviterer også kunstnere og artister fra andre urbefolkninger.

Kåfjord ble opprettet som egen kommune i 1929 ved utskilling fra Lyngen. Kåfjord kommune utgjorde 880 kvadratkilometer og hadde 2308 innbyggere ved opprettelsen. Kommunen hadde uendrede grenser frem til 1992 da Nordnes-området, et 44 kvadratkilometer stort område med rundt 30 innbyggere på fjorden Lyngens østside, ble overført fra Lyngen kommune og lagt til Kåfjord.

Kommunevåpenet (godkjent 1989) har en sølv rokk mot en rød bakgrunn; gjenspeiler husflid og tradisjon.

Navnet Kåfjord er trolig av norrønt Kofafjǫrðr, dannet av kofi, ‘kove, lite rom‘ her brukt om et ’trangt, innelukket landskap’. Det samiske navnet Gáivuotna består av førsteleddet Gái- som har uviss tolking, og vuotna, ‘fjord’.

Kommunenavnet ble i 1994 endret til Gáivuotna-Kåfjord (samisk-norsk), og når det kvenske navnet ble vedtatt i 2016, fikk kommunen trespråklig navn: Kåfjord (norsk), Gáivuotna (samisk) og Kaivuono (kvensk).

• Troms fylke

• Gáivuotna/Kåfjord
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Gáivuotna/Kåfjord

• Kulturmøter i Nord-Troms : jubileumsbok for Nord-Troms museum : 1978–2003, (2004)
• Larssen, Emil: Lyngen bygdebok, 1976–1980