Normandie

Det området som vi i dag kaller Normandie, var i antikken befolket av keltiske stammer og ble erobret av romerne i 56 fvt. Dette området var en del av den galliske provinsen Lugdunensis (Lyonnaise), som på 300-tallet evt. ble inndelt i fire provinser. Den ene av dem, Lugdunensis Secunda (Seconde Lyonnaise), tilsvarer omtrent det som i dag er regionen Normandie. Hovedstad i Lugdunensis Secunda var Rotomagus, vår tids Rouen. Andre romerske byer i denne provinsen var Civitas Baiocassium (Bayeux), Civitas Abrincatum (Avranches), Civitas Ebroicorum (Évreux), Civitas Saiorum (Sées), Civitas Lexoviorum (Lisieux) og Civitas Constantia (Coutances).

Etter Romerrikets sammenbrudd erobret frankerne store deler av det nåværende Frankrike, og dagens Normandie var en del av Frankerrikets nordvestlige del, som ble kalt Neustria. Kristendommen ble innført og styrket sin posisjon i dette området under Frankerriket, og flere klostre ble grunnlagt i denne perioden (Saint-Ouen de Rouen, Saint-Wandrille, Saint-Pierre de Jumièges).

Historieskriveren Dudo av Saint-Quentin skrev at den danske vikinghøvdingen Rollo bemektiget seg Rouen i 876, men nyere forskning, blant annet basert på den samtidige Flodoard, antyder at datoen er usikker og at Rollo neppe hadde etablert seg i Rouen før mot slutten av 800-tallet.

I traktaten om Saint-Clair-sur-Epte fra 911 ga den franske kongen Karl den enfoldige herredømmet over områdene rundt Rouen, Évreux og Lisieux til Rollo i bytte mot at Frankerriket skulle beskyttes mot andre vikinger nordfra. Rollos etterfølgere ble etter hvert anerkjent som hertuger i det hertugdømmet som senere skulle omtales som Normandie, oppkalt etter normannerne. Hertugdømmet ble senere utvidet vestover av Rollos sønn, Vilhelm Langsverd (Guillaume Longe-Épée), som i 933 mottok Contentin og Avranchin fra den frankiske kongen Ludvig 4.

Innvandringen fra Skandinavia i denne perioden var betydelig og påvirket samfunnet på flere måter. Arven etter vikingene er synlig i de mange stedsnavnene i Normandie, særlig i Pays de Caux og på Contentin-halvøya, i tillegg til i visse rettslige og kulturelle trekk i det tidlige Normandie.

På 1000-tallet var Normandie en velorganisert og relativt rik stat med et effektivt sentralstyre, og Normandie var en av de viktigste franske hertugdømmene. Olav den hellige (Olav Haraldsson) kom til Normandie i 1012 som leietroppsfører for hertug Rikard 2. og ble i 1013 eller 1014 døpt i Rouen av erkebiskop Robert, som var hertugens bror.

Vilhelm Erobreren var hertug av Normandie fra 1035 til 1087. Han ble også kronet til konge av England etter å ha beseiret den engelske kongen Harold Godwinson i slaget ved Hastings i 1066. Det 70,34 meter lange Bayeuxteppet, som er utstilt i det tidligere biskop-palasset i Bayeux, fremstiller hendelsene som utspant seg i forbindelse med dette slaget og er et sentralt dokument for den normanniske gjenfortellingen av den engelske erobringen.

Den franske kongen Filip 2. August kjempet mot Rikard Løvehjerte (fra 1195) og hans etterfølger Johan uten land, og sørget i 1204 for at Normandie ble annektert i det franske kongeriket. Kanaløyene (Jersey, Guernsey, Sark, Alderney) forble knyttet til den engelske kronen.

Den norrøne arven i Frankrike, særlig i Normandie, viser seg i språk, juss og kultur. Språklig og administrativt ble de nordiske trekkene etter hvert assimilert til den lokale langue d’oïl-dialekten, men de bevarte spor i stedsnavn på byer og landskap, særlig i kystområdene. Normandie var dermed ikke en enkel norsk eller dansk enklave, men en hybrid sammensatt region og et knutepunkt mellom det nordiske, det franske og det engelske — geografisk som et kysthertugdømme, dynastisk som en grensesone mellom to kongedømmer og kulturelt som en bro mellom norrøn tradisjon og fransk-engelsk samfunnsorden.

Under Hundreårskrigen (1337—1453) var Normandie i perioder okkupert av engelskmennene, og det var under denne okkupasjonen at Jeanne d’Arc ble henrettet i Rouen i 1431 i en rettsak organisert av en domstol støttet av den engelske makten.

Etter at Hundreårskrigen var slutt, opplevde Normandie betydelig økonomisk og demografisk vekst, særlig i byene, og regionen gjenopptok sin rolle som en av de rikeste og mest urbaniserte delene av Frankrike. Rouen var på 1500-tallet en av de største byene i Frankrike, og i 1517 grunnla Frans 1. (François I) Le Havre, som senere ble en av Frankrikes viktigste havnebyer, spesielt innen handel og skipsfart. Honfleur var også en viktig sjøfartsby på 1500- og 1600-tallet, med stor handel til England, Norge, Baltikum og Atlanterhavet, og fungerte som et knutepunkt i det franske handels- og koloninettverket.

Ved slutten av 1700-tallet ble Normandie inndelt i fem departementer (Calvados, Eure, Manche, Orne og Seine-Maritime, den gang Seine-Inférieure). Det som regionen tidligere hadde hatt av muligheter for indre selvstyre – blant annet gjennom det siste hertugdømmets struktur og lokale privilegier – forsvant i og med den nasjonale franske departementsordningen som ble innført etter Den franske revolusjon i 1789.

Under industrialiseringen på 1800-tallet flyttet folk inn til byene, og særlig i Le Havre og Rouen økte folketallet, mens folketallet for regionen som helhet var relativt stabilt. Le Havre var en viktig havneby med flere skipsverft. Rouen var blant annet kjent for tekstilindustri, men også for jern- og metallindustri. En jernbanelinje mellom Paris og Rouen åpnet i 1843 og ble forlenget til Le Havre i 1848. I den vestlige delen av Normandie (den tidligere regionen Basse Normandie) gikk industrialiseringen langsommere, og i en by som Caen økte folketallet nesten ikke i det hele tatt i løpet av 1800-tallet.

Kulturlivet i Normandie var rikt på 1800-tallet. Kjente forfattere som Gustave Flaubert og Guy de Maupassant var fra Normandie, og maleren Claude Monet, som bosatte seg i Giverny, malte mange av sine mest kjente bilder i Normandie.

Under den fransk-tyske krigen fra 1870 til 1871 var deler av Normandie okkupert av de prøyssiske styrkene.

I 1944, under andre verdenskrig, var Normandie åsted for de alliertes landgang Operation Overlord. Operasjonen ble innledet 6. juni 1944 (D-dagen, Operation Neptune) under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower, mens den britiske generalen Bernard Law Montgomery var sjef for hærstyrkene. De allierte gikk i land på fem strender i bukten mellom halvøya Cotentin i vest og havnebyen Ouistreham i øst. Britiske og kanadiske styrker gikk i land på strendene Sword, Juno og Gold i øst, og amerikanerne gikk i land på strendene Omaha og Utah i vest.

Etter seks dager hadde de allierte satt i land rundt 300 000 mann og brutt gjennom den tyske Atlanterhavsvollen. Etter en måned sto omtrent én million allierte soldater på fransk jord, og Normandie var startpunktet for frigjøringen av Frankrike og den vestlige fronten i Europa.

En rekke byer i Normandie fikk omfattende ødeleggelser under krigen, og man regner med at cirka 20 000 sivile ble drept, hovedsakelig i Caen, Le Havre og Saint-Lô, som ble kalt for ruinenes hovedstad. Store deler av Caen og Le Havre ble fullstendig ødelagt av alliert bombing, og arbeidet med å gjenoppbygge dem var ikke ferdig før i 1960-årene. Le Havre ble gjenreist etter en plan av arkitekten Auguste Perret, og den rekonstruerte delen av byen ble i 2005 ført opp på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.

Store infrastrukturprosjekter ble gjennomført i andre halvdel av 1900-tallet. Det ble bygget tre store broer over Seinen: Pont de Tancarville (1959), Pont de Brotonne (1977) og Pont de Normandie (1995). Motorveien mellom Paris og Normandie (A13) ble åpnet i 1946 og regnes som den første motorveien i Frankrike. Industrialiseringen fortsatte i denne perioden, delvis som en følge av desentraliseringspolitikken i etterkrigstiden, og store industribedrifter etablerte seg i Normandie. Renaults bilfabrikk i Sandouville utenfor Le Havre ble grunnlagt i 1964 og hadde på det meste 13 000 ansatte, mens Citroën etablerte en bilfabrikk i Caen i 1963.

I 1956 ble regionene opprettet som en ny administrativ enhet i Frankrike, og Normandie ble delt i to: Haute-Normandie og Basse-Normandie. I 2016 ble de to regionene slått sammen til den nåværende regionen Normandie.