Ottar Dahl

Ottar Dahl vokste opp i Vardal ved Gjøvik på et mindre gårdsbruk preget av mellomkrigstidens økonomiske kriser, hvor bøker ikke kunne ha høy prioritet. En onkel som «leste seg nesten fra gard og grunn», ble imidlertid en inngang til bokverdenen – og derfra førte veien til videre skolegang. Dahl begynte som student i det første kullet etter okkupasjonen og tok engelsk og norsk og historie hovedfag i 1951, med sikte på å bli lektor. Han ble deretter forskningsstipendiat i 1952, universitetsstipendiat i 1957, dosent i historie ved Universitetet i Oslo i 1960 og professor samme sted i 1966–1991.

Erfaringene fra andre verdenskrig skulle komme til å prege Dahl som historiker. Opplevelsen av at kirken utgjorde en motkraft til nazismen førte ham til et kristent livssyn og en tro på at ideer og idealitet kunne styre handlinger, i en viss opposisjon til den betoningen av skjulte motiver som hans lærer, Jens Arup Seip, stod for. Opplevelsen av nazismens omfattende og destruktive ideologi ble for Dahl et argument for vitenskapelige verdier som logikk, skepsis til store systemer, argumentasjon og ikke minst belegg for utsagn – han kalte selv sitt syn for kritisk empirisme.

Under den kalde krigen kom han til å se også kommunismen som en totalitær ideologi. Hovedoppgaven hans, om det historisk materialistiske historiesynet hos historikerne Edvard Bull d.e. og Halvdan Koht (1952), viser denne politiske distansen til marxismen. Engasjementet omkring totalitarisme skulle senere ytre seg i utstrakt undervisning om nazisme og fascisme og i to studier, utgitt som professor emeritus. Først kom en oversiktsbok om italiensk fascisme, med originale synsmåter på den såkalte Salò-republikken i Nord-Italia, som i sin korte levetid søkte å utvikle en «sann», sosialradikal fascisme, så en om den organisatoriske kontinuiteten og det idémessige slektskapet mellom den tidlige revolusjonære syndikalismen i Italia, fascismen og den post-fascistiske bevegelsen, som søkte å bevare og tilpasse disse ideene i etterkrigstidens politiske landskap. Sitt eget normative syn på samfunn og politikk har han lagt frem i Likhet, demokrati og makt. Her går han inn for en «politisk realisme» med front mot ytterliggående ideologier, og hevder at politikken må vurderes mot et etisk kriterium, hvilken betydning den får for enkeltmennesker.

Dahls hovedoppgave innledet etterkrigstidens viktigste norske forskningsinnsats og forfatterskap omkring historiefagets historie, grunnlagsproblemer og metode. Han deltok i yngre år i seminarene til filosofen Arne Næss, og tok inntrykk av hans analytiske orientering og hans empiriske semantikk, granskning av språkbruk i hverdag og vitenskap. Dahls intellektuelle stil er preget av stor presisjon, inngående begrepsdiskusjon og ofte en oppløsning av generelt formulerte problemer i mer eksakte delspørsmål. I doktoravhandlingen Om årsaksproblemer i historisk forskning (1957) definerte han historiens felt som «sosialt relevante menneskelige handlinger» innen «bestemte, avgrensede rom-tid-områder» og slo til lyd for at historikerens mål var å formulere «begrensete regelmessigheter», ikke allmenne lover for samfunnsutviklingen. Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre (1959) er fortsatt det autoritative historiografiske arbeidet for tiden frem til den siste generasjon historikere.

Grunntrekk i historieforskningens metodelære er kanskje den av Dahls bøker som har hatt størst effekt. Som innføringsbok kom den til å forme norske historikeres metodesyn for mer enn en mannsalder, med sin vekt på å stille løsbare problemer, på kildenær granskning og objektivitet i forskerholdningen og ved sin skepsis mot store sveipende fremstillinger. Han ble den faglige normgiveren i Norge og til dels i Norden, også som veileder for studenter og yngre kolleger, gjennom en aktiv deltaking på de nordiske metodekonferansene i historie fra 1965 og en serie dyptborende anmeldelser av historisk og samfunnsvitenskapelig litteratur. Historiefaget i Norge ble slik vaksinert mot løs spekulasjon, men også mot konstruktiv fantasi, mente kritikere med en viss rett.

Derimot var Dahl mindre «positivistisk» i sitt vitenskapssyn enn det iblant ble hevdet. Han åpnet for at verdistandpunkter kunne styre emnevalg og problemformuleringer, og han betonte også teoriens betydning ved tolkning av empiri. I Problemer i historiens teori og flere viktige artikler i Historisk tidsskrift og Nytt norsk tidsskrift har han gjennomgått nyere teoretisk debatt i faget.

I 1960- og 1970-årene var Dahl blant de norske historikerne som forholdt seg til den voksende utfordringen og innflytelsen fra samfunnsvitenskapene. Han kjente amerikansk sosiologi, blant annet Talcott Parsons’ arbeider, fra et studieopphold i USA i midten av 1950-årene, og var interessert i å anvende samfunnsvitenskapelige analysemåter og teorier i større forskningsprosjekter. Fra 1967 til 1972 ledet han et arbeid med kvantitative voteringsanalyser av Stortinget på 1800- og tidlig 1900-tall, som avdekket interessante mønstre – faste konstellasjoner blant representantene som var forløpere til partiene, og konfliktlinjer, blant annet mellom by og land, som ikke fulgte partiskillene. Dahl tok også initiativet blant annet til prosjektet «Demokrati og samfunnsstyring» i 1980–1983, som var utpreget tverrvitenskapelig, med deltakere fra filosofi og samfunnsfag.

Ottar Dahl var en mye anvendt mann. Fra 1973 i Rådet for humanistisk forskning og senere styret, i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd, og ved Det historisk-filosofiske fakultet i Oslo, blant annet ved bedømming av søknader til forskningssstipendier og som en initiator av organisert forskerutdanning.

I «studentopprørets» dager fra slutten av 1960-årene var han på mange vis en motkraft til opprøret, i synet på arten av universitetsdemokrati, i den nyoppvekte debatten om marxistisk teori, i forhold til nye faglige strømninger som kvinnehistorien og i vurderingen av kjønnskvotering ved vitenskapelige stillinger. Han har i spøk sagt at han skulle utgi sine «samlede dissenser». Men også de som var uenige med Dahl, opplevde at han var den fagpersonen en måtte forholde seg til. Han var den som tok opp debatt med nye strømninger, den en måtte og kunne argumentere med og mot, ikke den en ignorerte.

• Historisk materialisme. Historiesynet hos Edvard Bull og Halvdan Koht (1952, 2.utg. 1974)
• Om årsaksproblemer i historisk forskning. Forsøk på en vitenskapsteoretisk analyse (1956)
• Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre (1959, 4.utg. 1990)
• Grunntrekk i historieforskningens metodelære (1967)
• Likhet, demokrati og makt (1986)
• Fra konsens til katastrofe. Kapitler av fascismens historie i Italia (1996)
• Syndicalism, fascism and post-fascism in Italy 1900–1950 (1999)
• En rekke artikler i Historisk tidsskrift

• historiker
• historiografi

• Minneord av Jorunn Bjørgum, Aftenposten 19. april 2011
• Historie og teori: artikler 1975–2001. Oslo: Unipub forlag, 2004
• Den kritiske analyse. Festskrift til Ottar Dahl på 70-årsdagen den 5. januar 1994. Oslo: Universitetsforlaget, 1994, redigert av Sivert Langholm et al