Waltham Forest

Walthamstows historiske sentrum er Walthamstow Village, og en del eldre bebyggelse er bevart, blant annet Ancient House fra 1400-tallet, Vestry House fra 1730 og Orford House fra tidlig 1800-tall.

Foruten boliger finnes en del industri på Walthamstow Marshes langs elven Lea. Rester av myrområdene langs elven er bevart som park og naturreservat. Walthamstow betjenes av forstadsbane fra Liverpool Street, og er endestasjon for undergrunnsbanen Victoria Line. Walthamstow Market er et av Londons største gatemarkeder.

På 1700-tallet var Walthamstow med sin beliggenhet i utkanten av Epping Forest et yndet utfartsmål for velstående londonere, og den stedlige bebyggelsen fikk et tilskudd av nybygde landsteder. Anleggelsen av jernbanen i 1872 kombinert med en privatisering av den tidligere allmenningen førte til en begynnende forstadsutvikling, og Walthamstow ble mindre attraktivt som rekreasjonsområde. Ved århundreskiftet var det meste av området utbygd og det fant sted en del fortetting gjennom 1900-tallet.

Boligbebyggelsen i Chingford skriver seg hovedsakelig fra første del av 1900-tallet. Den tidligere kongelige jakthytta Queen Elizabeth's Hunting Lodge fra 1543 er i dag omgjort til museum for skogområdet Epping Forest. Restauranten Bull and Crown fra 1898 er også fredet. Deler av kirken All Saints på høydedraget Chingford Mount kan dateres tilbake til middelalderen. Sognekirken St Peter and St Paul i Chingford Green ble reist i 1844. De store reservoarene i elven Lea (Chingford Reservoirs) ble anlagt 1908–1951 og utgjør en del av Londons drikkevannsforsyning.

Inntil moderne forstadsutvikling skjøt fart på 1900-tallet besto Chingford av en rekke små landsbyer og bosetninger i og omkring Epping Forest. Et landsbyhus fra det 1600-tallet finnes bevart i Green Walk i Chingford Green. På grunn av dårlige transportforbindelser med London forble Chingford landlig og avsondret inntil jernbanen kom i 1873. Den raskeste utviklingen av forstadsbebyggelse skjedde i mellomkrigstiden, og anleggelsen av ringveien North Circular Road (A406) gjennom området i 1928 åpnet Chingford for moderne massebilisme.

Leyton består overveiende av boligkvarterer, hovedsakelig rekkehus, med noe industri langs elva Lea. Om lag to tredeler av innbyggerne har ikke-vestlig bakgrunn. Forholdsvis lave boligpriser har gjort Leyton til et populært område, og mange høyt utdannede har fått øynene opp for stedet.

Frukt- og grønnsaksmarkedet New Spitalfields Market ligger i Leyton. Fotballklubben Leyton Orient har sin hjemmebane her. Leyton er undergrunnsstasjon på Central Line.

Den opprinnelige landsbyen ble ofte kalt Low Leyton på grunn av beliggenheten nede på Leas elveslette. Fram mot 1800 var størstedelen av de lavtliggende myrområdene omkring landsbyen drenert til jordbruksland. Med jernbanen fulgte industriutbygging og en hurtig forstadsvekst preget av toetasjes rekkehus, og omkring 1920 var Leyton fullt utbygd.

Omfattende skader under Blitzen i 1940 nødvendiggjorde nybygging etter andre verdenskrig. På 1960-tallet skjedde dette i form av høyblokker. Flere av disse blokkene er revet i senere år, og mange nye parker har blitt anlagt.

Leytonstone er bydelens nest største urbane senter, etter Walthamstow. Navnet kommer fra en milestein langs Leytonstone High Road, som følger traseen til en romersk vei. Steinen er i dag en del av et monument langs gata New Wanstead.

Fram til jernbanen ble anlagt i 1856 var Leytonstone en landsby langs landeveien. Forstadsutviklingen skjøt fart fra om lag 1875. Rekkene av toetasjes hus i gul murstein i den sørlige delen er fra 1880-tallet.

Highams Park har navn etter landeiendommen Higham som nevnes i Domesday Book. Hovedbygningen fra 1768 står fortsatt. Da jernbanen fra Liverpool Street til Chingford ble åpnet i 1873, solgte gårdens eiere grunn til forstadsbebyggelse. I løpet av de første tiårene av 1900-tallet var området fullt utbygd med boliger av relativt god standard og en del lettere industri.

Den har i sin tid strukket seg fra elva Lea østover til Woodford. Utviklingen av Higham Hill som forstad til London begynte på 1870-tallet, og ved århundreskiftet var området tett bebygd med boliger av lavere standard. I løpet av 1900-tallet ble Higham Hill gjenstand for flere byfornyelses- og saneringsprogrammer, sist i 1960- og 1970-åra, da det ble reist en del høyblokker.

• England – lokale myndigheter
• Englands historie
• Storbritannias geografi