amarant (botanikk)

Plantene er ettårige urter med buskete vekst og blir opptil 2 meter høye. Bladene er vanligvis store og rombeformet, og kan være røde, lilla, gule, grønne eller spraglete. Blomstene er bitte små og røde, mørk rosa, lilla eller gulgrønne, og danner hengende eller opprette aks. I aksene dannes tusenvis av bittesmå, næringsrike frø.

De aller fleste artene kommer opprinnelig fra Sør- og Mellom-Amerika, men noen hører hjemme i Europa, Asia og Afrika. Artene er vanskelige å skille fra hverandre, og i dagligtale brukes stort sett bare navnet amarant. Bare noen få av artene har norske navn.

Amarant har stor utbredelse. Spesielt i tropiske og subtropiske områder i Afrika, Sør-Amerika og Sørøst-Asia er den svært viktig. Mange arter er viltvoksende eller vokser som ugras i åkeren, men amarant blir også dyrket i stor skala.

• Duskamarant (A. retroflexus) kommer opprinnelig fra Sør-Amerika. Denne er sporadisk funnet forvillet på avfallsplasser i Norge.
• Reveamarant (A. caudatus) kommer opprinnelig fra Sør-Amerika. Hos oss dyrkes den først og fremst som prydplante, men mange steder er den en viktig matplante, spesielt i India.
• Bladamarant (A. tricolor) kommer opprinnelig fra Sør-Amerika. Den dyrkes både som bladgrønnsak og prydplante.
• Smalamarant (A. viridis) vokser spredd i varme strøk over det meste av kloden og regnes først og fremst som ugras, men blir tidvis benyttet som grønnsak.
• Blodamarant (A. cruentus) kommer opprinnelig fra Sør- og Mellom-Amerika. Tradisjonelt har både frø og blader vært en viktig nærings – kilde hos urbefolkningen.
• Blyamarant (A. blitum) kommer opprinnelig fra middelhavsområdet, men er naturalisert mange steder i verden. Den finnes også tilfeldig forvillet i Norge.
• Gresk amarant (A. graecizans) er hjemmehørende i Europa, Sentral-Asia og Afrika. Planten er mye brukt som bladgrønnsak i hele Afrika.
• Praktamarant (A. hypochondriacus) kommer opprinnelig fra Mexico. Praktamarant er først og fremst en prydplante, men den er fullt spiselig.

Bladene brukes på samme måte som – og kalles også ofte – spinat, i grønnsakretter, stuinger, supper, stir-fry- og gryteretter.

Unge blader og skudd kan brukes friske i salater, men bladene har høyt innhold av oksalsyre og kan virke irriterende på magen. De bør helst gis et oppkok og vannet slås fra før bruk.

Frøene kan blandes i frokostblandinger, males til mel, ristes eller brukes til spirer. Amarantmel kan til en viss grad erstatte vanlig mel i baking, men for mye av melet gir besk smak på bakervarene.

Noen steder benyttes også rota, kokt som grønnsak.

Amarant er rik på vitaminer, mineraler og næringsstoffer. Bladene er rike på A-, B- og Cvitaminer, og de er en god kilde for mineraler som kalsium, jern, kalium, sink, kopper og magnesium. Frøene inneholder ulike B-vitaminer, og mineraler som mangan, kalsium, jern, fosfor, sink, kopper, magnesium og protein. I tillegg har planten lavt kalori- og karbohydratinnhold.

Arkeologiske utgravninger viser at amarant var i bruk i Sør- og Mellom-Amerika så tidlig som 4000 f.Kr. Aztekerne og urbefolkningen for øvrig brukte amarantplanten både som matplante og i rituelle seremonier. Planten var en av grunnpilarene i inkaenes kosthold. Under den spanske kolonitiden forsvant imidlertid amaranten mer eller mindre fra kostholdet, og planten ble nærmest glemt, for så å bli gjenoppdaget og ansett som en svært viktig matplante på 1970-tallet.

• amarantfamilien