amerikansk bison

Bison er store og kraftige pattedyr med hvelvet panne og en svær forkropp. De har skarpe, buede horn, som kan bli over en halvmeter lange. De har et rødbrunt, kruset, tett hårlag, med et langt, hengende skjegg fra haken, som går helt til forbena.

Amerikansk bison kan oppnå en vekt på inntil ett tonn eller mer, med en skulderhøyde på mellom 150 og 180 centimeter. De er de tyngste landdyrene i Nord-Amerika. Til tross for størrelsen deres, kan de nå en toppfart på opptil 64 kilometer i timen.

Amerikansk bison deles i to underarter:

• præriebison (B. bison bison), som lever i USA og sørlige deler av Canada.
• skogbison (B. bison athabascae) i Canada og Alaska.

Bison-kuer og bison-okser lever typisk i små, separate grupper, og kommer sammen i veldig store flokker under paringstiden om sommeren. Oksene går i kamp med hverandre for å skaffe seg overlegenhet i paringen. Kuene er drektige i ni måneder, før det fødes en kalv.

Da de amerikanske urfolkene (tidligere kalt indianere) lærte å temme hesten fra midten av 1700-tallet, flyttet mange stammer ut på prærien for å leve av bisonjakt. Urfolkene jaktet riktignok på bison som fantes i store flokker på flere millioner. Antakelig talte bestanden 60–70 millioner dyr, men det var ingen overutnyttelse. Livsformen til urbefolkningen på disse store gresslettene var helt avhengig av bisonflokkene for å kunne skaffe seg mat, klær, teltmateriale og brensel. Blant annet så ble fettet på bisonen brukt til å lage såpe. De delte også kunnskapen sin om bisonen med tidlige nybyggere og utforskere, noe som hjalp dem å overleve på slettene.

Etter at den første Stillehavsbanen ble åpnet i 1869 og senere mange andre jernbaner, begynte en intens jakt på dyrene, samtidig som deres beste beitemarker ble dyrket opp. Denne massenedslaktingen ble også delvis iverksatt for å undertvinge urfolkene og for å fjerne dem fra områder europeerne ønsket å ta i bruk. Jernbanelinjene som ble bygget tvers over Nord-Amerika, fulgte gjerne gamle bisontråkk.

På 1870-tallet ble det hver dag drept mellom 2000 og 10 000 dyr. En av de mest berømte bisonjegerne var William Cody, mest kjent som Buffalo Bill, som skrøt av sine bedrifter med å slakte ned hundrevis av bisoner på én dag. Store deler av prærien ble dekket av råtnende skrotter.

I 1884 var det bare noen få hundre bison igjen og bestanden vær nær ved å bli utryddet. Det ble innført fredningsbestemmelser og det ble etablert små flokker og programmer for å redde arten. På 2000 tallet er antallet individer noen hundre tusen og det drives fremdeles flere statlige konserveringsprogrammer for å bygge levedyktige bestander.

Skogbisonen var langt mindre tallrik, men også den var svært nær utryddelse på slutten av 1800-tallet. I dag finnes et par hundre tusen dyr i større eller mindre stammer både i Canada og USA, men bare i Yellowstone National Park og Wood Buffalo National Park, Canada, finnes opprinnelige, viltlevende bestander.

• Dyreliv i Nord-Amerika
• Dyreliv i Canada
• Nord-Amerikas historie
• amerikanske urfolk