kartell

Karteller kan være nasjonale eller internasjonale. Eksempler på det siste er avtaler mellom flere lands flyselskaper eller rederier som har parallelle ruter, og som ønsker å unngå priskonkurranse.

Andre eksempler er råvarekarteller, som kan gjelde metaller (kobber, tinn og lignende) eller landbruksvarer (hvete, sukker, soya, kaffe, kakao). Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) er et eksempel på et kartell i et globalt råvaremarked. Det har vært flere initiativer for å opprette lignende karteller også innen andre råvaremarkeder. Som ledd i arbeidet med en ny økonomisk verdensorden foreslo FNs konferanse for handel og utvikling, UNCTAD, etablering av karteller for alle de viktigste råvarene – blant annet ble den internasjonale sukkeravtalen vedtatt i 1968, med mål om å stabilisere prisen på sukker på verdensmarkedet – men de ambisiøse planene ble bare i liten utstrekning satt ut i livet.

Erfaringen med de fleste råvarekartellene er at de etter en del år bryter sammen, enten fordi deltagerne i smug underselger de fastsatte prisene, eller fordi de på en annen måte ikke er lojale mot kartellet. Dette kan igjen skyldes at de fastsatte kartellprisene er for høye. Dette gjelder derimot ikke OPEC, som har eksistert fra 1960 og fremdeles bruker markedsmakten aktivt.

Myndighetenes holdning til karteller har skiftet over årene og fra land til land.

I mellomkrigstiden søkte flere myndigheter i diktaturer å gjennomføre en full regulering av næringslivet, blant annet ved å pålegge bedriftene å være medlemmer av tvangskarteller. Et eksempel på dette er Italias korporativisme. Også i demokratiske land så man lignende tendenser, blant annet som en del av USAs New Deal. I Norge ble salgssamarbeidet i landbruk og fiske oppmuntret av myndighetene på denne tiden.

Etter andre verdenskrig slo USA inn på en langt mer kritisk linje, og denne er blitt fulgt av de fleste andre moderne demokratier. Fra økonomisk teori fremgår det at prissamarbeid og karteller ikke vil føre til en optimal prisdannelse, og at slike systemer derfor er lite effektive. Den restriktive linjen har ført til at karteller er blitt forbudt eller underlagt strengt statlig overoppsyn. Overtredelse straffes med bøter og liknende.

Et kartell som inkluderer alle produsenter av en gitt vare eller tjeneste, har mulighet til å oppføre seg som en monopolist. Det kan dermed øke profitten til sine medlemmer ved å sette en langt høyere pris for varen eller tjenesten enn hva som ville vært mulig i et marked der produsentene var forhindret fra å samarbeide. Eksistensen av karteller er derfor normalt regnet for å være ufordelaktig for forbrukerne, som vil måtte betale en høyere pris enn nødvendig.

Selv i markeder der kartellet ikke er eneste aktør (som i det globale oljemarkedet, der OPEC opererer side om side med en lang rekke mindre produsenter), kan kartellet påvirke prissettingen gjennom å styre egen produksjon, så lenge det kontrollerer en stor nok del av den totale produksjonsmengden.

• konkurranse – økonomi
• pris
• OPEC