lovens etterarbeider

Lovens forarbeider omfatter hele prosessen fra første lovforslag ble satt frem, for eksempel fra et sakkyndig utvalg.

Etterarbeider dreier seg først og fremst om hvilke tolkingsstandpunkt som Regjeringen, Stortinget og fagkomiteer i Stortinget tar. Det er de politiske myndighetenes forståelse av sin egen lovgivning som først og fremst regnes som etterarbeider.

Etterarbeider flest forekommer i lovproposisjoner, kalt Prop. L, eller når fagkomiteen i Stortinget kommer med sin innstilling til Stortinget i plenum i lovsaken, kalt Innst. L.

Det som uttales i slike lovdokumenter, tjener en dobbeltfunksjon: De fleste uttalelsene tjener som lovforarbeider til den nye loven. Samtidig blir uttalelser om hvordan bestående lov skal forstås, etterarbeider til den eksisterende loven.

Den andre typen etterarbeider forekommer når regjeringen og stortingsorganer i andre sammenhenger og i andre stortingsdokumenter enn i lovsaker diskuterer for eksempel den generelle politikken på området, som transportpolitikk, distriktspolitikk, helsepolitikk og mye mer. Regjeringen legger frem sitt syn for Stortinget i det som kalles stortingsmeldinger, Meld. St. istedenfor Prop. L, mens fagkomiteen i Stortinget tar stilling i Innst. S fremfor i Innst. L.

Når etterarbeider kan forekomme selv i slike dokumenter og i slike sammenhenger, er det fordi lover er og blir sentrale virkemidler for statsmaktene, og derfor ofte blir omtalt i Meld. St. og i Innst. S, for eksempel om hvordan lovverket skal forstås. Altså enda et eksempel på etterfølgende lovtolkingsstandpunkter, bare at disse forekommer andre steder enn i lovsaker.

I faglitteraturen har det vært omstridt hvor langt etterarbeider er relevante rettskildefaktorer. Særlig har etterarbeider i andre sammenhenger enn i lovsaker vært omstridt. Etterfølgende lovtolkingsstandpunkter av begge slag er imidlertid anvendt av Høyesterett til å klarlegge lovinnhold i lovsaker i mer enn tre tiår. Den mest kjente dommen på feltet er Fusadommen, Rt. 1990 s. 874.

Debatten om etterarbeidenes relevans påvirkes av at relevans og vekt ofte forveksles. Relevans betyr at faktoren etter omstendighetene kan tas i betraktning når loven skal tolkes, mens vekten handler om hvor lite eller mye faktoren skal telle under lovtolkingen.

Det er først og fremst etterarbeider i lovsammenhenger som etter omstendighetene kan være en rimelig tungtveiende rettskildefaktor. I prinsippet kan imidlertid etterarbeider av begge slag som er nevnt foran, tas i betraktning som rettskildefaktor.

Uansett hvilken form etterarbeidene finnes i, er slutningene fra dem jevnt over langt mindre betydningsfulle enn slutningene fra lovforarbeider. I det store og hele teller etterarbeider nokså lite sammenlignet også med rettskildefaktorer som rettspraksis og myndighetspraksis for øvrig, og ikke minst lovteksten.

Etter omstendighetene kan etterarbeider likevel bli avgjørende, spesielt når man får avklart og løst tolkingsspørsmålet.

Etterarbeidene teller mest på rettsfelter med sterke politiske innslag, som når rettsanvendere skal forstå viltlovens regler om når det er tillatt å felle ulv, se høyesterettsdommen HR-2021-662.