saltvannsfisk

Det er registrert 286 arter saltvannsfisk i norske farvann, men mange av dem kan bare betegnes som gjester, fordi de ikke reproduserer her. Artsdatabanken regner at det er 173 arter som enten reproduserer eller oppholder seg regelmessig i Norge.

Saltvannsfiskene er på mange måter grunnlaget for at det bor og har bodd folk langs den lange norskekysten. Fisk som torsk og sild har i all tid vært grunnlaget for næring og utvikling. Slik er det i stor grad fortsatt.

Mange av saltvannsfiskene er dårlig kjent, dette gjelder spesielt mange av artene i nordlige (arktiske strøk). Dette skyldes at de dypere og kaldere hav er dårlig undersøkt. Det er også usikkerhet rundt taksonomien hos en rekke av fiskene som lever der. Dette gjelder grupper som ålebrosmer og ringbuker.

Saltvannsfisk er vanligvis ikke i stand til å gyte eller oppholde seg lenge i ferskvann. Men noen fiskearter er euryhaline, det vil si at de tåler stor variasjon av saltinnholdet i vannet. Dette gjelder blant annet de anadrome og katadrome artene, og en del arter som har tilpasset seg et liv i brakkvann.

Arter som gyter i saltvann og bruker ferskvann som oppvekstområde, kalles katadrome arter. I Norge er saltvannsfisker som skrubbe og ål vanlig å finne i ferskvann, spesielt i de nedre delene av elver.

Anadrome arter, slik som laks, gyter i ferskvann. Deretter lever yngel og ungfisk noen år der, før de fleste individene vandrer ut i havet for å vokse seg store. Ikke alle individene foretar disse vandringene.

Enkelte arter er vanskelig å klassifisere som enten ferskvannsfisk eller saltvannsfisk. Dette gjelder spesielt trepigget stingsild, som har bestander både i saltvann og ferskvann.

Mens ferskvannsfiskene er fysisk knyttet til sin elv eller innsjø, har saltvannsfiskene mulighet til å stadig flytte på seg. Når havmiljøet endres, så kan eller må de ulike artene søke nye områder. Dette skjer nå i stor grad som følge av en tydelig temperaturøkning i havet, spesielt i de nordligste strøkene.

Klimaendringene fører til at arter som er tilpasset kaldt vann, slik som mange arktiske ålebrosmer og ulker, må søke nordover. Arter som er sterkt knyttet til de polare ismassene, slik som polartorsk, kan også få problemer når isens utbredelse ser ut til å minke.

Samtidig får Norge stadig besøk av mer sørlige og varmekjære arter. Det er en rekke arter fra Middelhavsområdet og det mer sørlige Atlanterhavet som nå kan finne egnede miljøforhold for eksempel i Skagerrak. Artsdatabanken klassifiserer arter som fortsatt ikke reproduserer naturlig i Norge, men som trolig snart vil kunne gjøre det, som dørstokkarter.

I tillegg til sørlige arter som finner veien til norske farvann på egenhånd, så dukker det også opp endel mer langveisfarende arter. Dette kan blant annet være arter som kommer med ballastvann fra fjerne farvann. Et slikt eksempel er svartmunnet kutling, en art med naturlig leveområde rundt Svartehavet, Azovhavet og Kaspihavet.

Saltinnholdet i kroppen til saltvannsfisk er lavere enn saltinnholdet i vannet rundt dem. Forskjellen i det osmotiske trykket mellom fisken og vannet betyr at fisken hele tiden taper vann til omgivelsene.

Dette løses av de strålefinnede fiskene ved at de drikker store mengder saltvann. Overskuddet av salter som følger med saltvannet, skilles ut gjennom nyrene (i urinen) og ved aktiv transport over gjellene.

Haier og skater har en annen løsning på problemet: de har store mengder urea oppløst i blodet, og sammen med de oppløste saltene gir dette osmotisk likevekt med vannet omkring. Også disse fiskene skiller ut enkelte salter fra kroppen, blant annet natrium, ettersom konsentrasjonen av disse saltene er en annen i kroppen enn i sjøvannet.

• ferskvannsfisk
• fisk
• saltvann