sitrusfrukter

Sitrusfruktene er en type bær som kalles hesperidium. De består av karakteristiske segmenter («båter») omgitt av et hvitt, svampaktig lag (albedoskall), og et farget, ytre skall (flavedo) med oljekjertler. Hvert segment er et fruktblad der fruktkjøttet består av avlange, saftfylte sekker (egentlig spesialiserte hår). Det hvite laget inneholder normalt mye pektin og bitterstoffer. De runde oljekjertlene i det ytre skallet inneholder brennbare, eteriske oljer. Sitrusfrukter vokser på eviggrønne trær som blir opptil 15 meter høye. Greinene har oftest torner. Bladene er vanligvis blanke og spisst ovale. Blomstene er små, hvite og har en frisk duft. Fruktene er kuleformet til pæreformet og opptil 30 centimeter i diameter. Farge og størrelse varierer fra art til art.

Enkelte store sitrusfrukter har lite fruktkjøtt, men til gjengjeld tykt skall som kandisert gir sukat eller cedrat, for eksempel sukatsitron og pomelo, den siste med opptil ti kilo store frukter. Kumkvat (Citrus japonica) har syrlige, valnøttstore frukter med spiselig skall.

Bruken av sitrusfrukter for å tilføre syre til maten er utbredt over store deler av verden. For å få konsentrert smak anvendes først og fremst det ytre skallet av sitrusfruktene. Skallet syltes, kandiseres eller tørkes gjerne før bruk.

Sitrus kan tilsettes alt fra sjokolade, kaker og desserter til svinekjøtt, fisk, kylling og leskedrikker. Sitrus er også velegnet til smaksetting i sauser, dressinger og marinader. Sukat, som brukes i norsk julekake, er syltet skall fra sitrusarten cedrat.

I det nordafrikanske kjøkken brukes konserverte sitroner. Hele frukter legges inn i for eksempel en kylling under tilberedning og gir en frisk og syrlig smak til kjøttet. I arabiske land kokes hele, tørkede lime (loomi) i kylling- og fiskeretter, eller legges inni kylling på samme måte som nordafrikanske, konserverte sitroner. I Japan brukes saft og skall fra sitrusfrukten yuzu til smaksetting av sauser, eddik, te, leskedrikker og som garnityr. I Kina brukes ofte tørket skall fra mandarin på samme måte.

Av blomstene og skallet utvinnes det olje som brukes til smaksetting av likører, leskedrikker og øl. Cointreau og Curaçao smaksettes av olje fra sitrusfrukten pomerans. Sitrusolje brukes også i parfymeindustrien.

De søte variantene av sitrus nytes som frukt og spises fersk, eller tilberedes som marmelade eller juice. Sitrusfrukter inneholder store mengder C-vitamin.

Sitrusolje eller -saft blir også brukt som insektmiddel mot mygg og møll og skal lindre kløe og smerte etter insektstikk. Oljen brukes også som hudrensemiddel. Innen folkemedisinen har sitrus blitt brukt mot blant annet fordøyelsesproblemer, forkjølelse, skjørbuk og stress.

Skallet på bergamotter eller bergamottappelsiner inneholler bergamottolje, en eterisk olje. Oljen gir den karakteristiske duften til te-typen «Earl Grey».

Det er ikke kjent hvor eller hvordan alle dagens sitrusarter har oppstått, men det er en vanlig oppfatning at de har blitt til ved naturlig seleksjon og foredling i de områdene hvor sitrus har vært naturlig utbredt. I Kina har appelsiner og mandariner blitt dyrket i flere tusen år. Ordet appelsin betyr i utgangspunktet «eple fra Kina». Den eldste sitrusarten kjent i Europa, cedrat eller sukatfrukt (Citrus medica), har vært dyrket så lenge rundt Middelhavet at man har trodd treet hadde sin opprinnelse her, men det ble antakelig innført fra India på Alexander den stores tid (cirka 300-tallet fvt.).

Tidlig mosaikkunst fra Pompeii (år 79 evt.), Kartago i Nord-Afrika (cirka 200 evt.) og Istanbul (cirka år 300) viser sitrusfrukter og -trær, noe som tyder på at treet etter hvert ble vanlig å dyrke. Vanlig appelsin (Citrus x aurantium) ble introdusert til Europa på 1400-tallet og lime først på 1600-tallet.

Blant de mange frøene og plantene Kristoffer Columbus hadde med på sine reiser til De vestindiske øyer på slutten av 1400-tallet, var det også sitrusfrø. Sør- og Mellom-Amerika og sørstatene i USA i dag er blant verdens største produsenter av sitrusfrukter.

Kilde: FAO

• frukt
• Citrus