solaktivitet

Kraftige solstormer som treffer Jorda kan føre til merkbare forstyrrelser og skader på kraftnett, moderne navigasjonssystemer og satellitter.

Plasmastrømmer med høy hastighet i solvind og solstormer er kildene til nordlys og sørlys. Solstormer skaper kraftige fargespill i nordlyset. Solvind fra koronahull gir mer langvarig nordlys.

Jordas magnetfelt gir oss betydelig beskyttelse mot kosmisk stråling. Kraftige solstormer kan forstyrre og svekke det jordmagnetiske feltet i korte perioder og føre til økt kosmisk stråling.

I 1843 hadde solflekker blitt jevnlig registrert i mer enn 200 år. Dette året påviste den tyske astronomen Samuel Heinrich Schwabe at antall solflekker varierer med en periode på omkring elleve år.

I 1904 viste det britiske ekteparet Edward Walter og Annie Maunder at i begynnelsen av hver periode oppstår solflekkene på solare breddegrader omkring 40 grader og at de deretter dannes gradvis nærmere ekvator. Dette gir et sommerfugl-lignende bilde når man viser solflekkenes posisjon og tidspunkt i en figur.

Den tyske astronomen Gustav Spörer (1822–1895) viste i 1887 til at det i perioden 1645–1715 nesten ikke var noen solflekker i det hele tatt. Dette tidsrommet blir i dag kalt «Maunder minimum». Det har vakt betydelig oppmerksomhet at fraværet av solflekker i disse årene falt sammen med en kuldeperiode med uvanlig lav temperatur i Europa og Nord-Amerika.

Den amerikanske astrofysikeren George Ellery Hale påviste i 1908 at solflekkenes mørke umbra har magnetiske feltstyrker omkring 0,3 tesla (300 gauss). I samarbeid med sin kollega Seth Nicholson viste Hale at de to største flekkene i en gruppe alltid har motsatt magnetisk polaritet og at de to er overveiende orientert i Solens rotasjonsretning. Ledende flekker på en halvkule har alle samme magnetiske polaritet. På den andre halvkulen er polariteten motsatt. Hale og Nicholson viste at magnetisk polaritet på overflaten og polene er motsatt på de to halvkulene og at de skifter i løpet av 1–1,5 år omkring maksimum solflekktall under hver 11-års syklus. Dette innebærer at Solas magnetiske struktur varierer syklisk med en periode på 22 år.

Videre studier viste at ved starten av hver Hale-Nicholson 22-års syklus kommer det nye magnetiske felter til syne rundt 55 grader fra ekvator, på begge halvkuler av Sola. Feltstyrkene er ikke tilstrekkelig til å danne solflekker. Samme type magnetfelt dukker deretter opp ved stadig høyere breddegrader. Magnetfelt med økende styrke kommer etter hvert til syne ved gradvis lavere breddegrader hvor det oppstår solflekker og andre typer solaktivitet.

• Sola
• Solas magnetfelt
• solflekker
• solstorm