sopran – Store norske leksikon

Sissel Kyrkjebø er en kjent norsk sopran med repertoar innen populærmusikk, folkemusikk, viser og klassisk («crossover»).

Sissel Kyrkjebø i 2014

Av Nigel Waldron/Getty.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Sopran er den lyseste sangstemmen. Sopranstemmen kjennetegnes av en lys og ofte klar klang. Den har gjerne melodien i flerstemmig musikk.

Noen kjente norske sopraner innen opera er Kirsten Flagstad, Solveig Kringlebotn, Elizabeth Norberg-Schulz og Lise Davidsen. Kjente internasjonale sopraner er Kiri Te Kanawa, Renée Flemming og Maria Callas. Kjente sopraner i andre sjangere er blant andre Sissel Kyrkjebø, Susanne Sundfør, Astrid S, Mariah Carey, Céline Dion og Ariana Grande.

Sopran brukes også om guttesangere med falsettstemme («guttesopran»).

Ordet sopran kommer fra italiensk sopra som betyr «over».

Sopran kan også betegne det lyseste instrumentet i en instrumentfamilie, for eksempel sopransaksofon.

Stemmeomfang

Stemmeomfanget til en sopran strekker seg gjennomsnittlig fra enstrøken C til trestrøken C. Stemmen med litt mørkere toneomfang kalles mezzosopran.

I opera og solistisk, klassisk musikk deles sopranstemmen inn i ulike typer som lyrisk sopran, dramatisk sopran og koloratursopran etter blant annet stemmeomfang og tessitura.

I kor

I kor og vokalensembler ligger sopranstemmen «øverst» i lyden, noe som gjør at den ofte oppleves som særlig fremtredende.

I kormusikk brukes ikke inndelingen sopran, mezzosopran og alt slik som i det solistiske repertoaret. Sopranstemmen deles i stedet i førstesopran og andresopran, der førstesopran synger lysest og andresopran mørkest.

I opera og klassisk musikk

Innenfor opera og klassisk musikk deles sopranstemmen i typer, gjerne kalt stemmefag.

I tillegg til stemmeomfanget, altså hvor lyst og mørkt stemmen kan synge, er det særlig tessitura som avgjør stemmefaget. Tessitura er det området av sangstemmen der stemmen klinger best, mest uanstrengt og homogent. Klangfarge, volum og bevegelighet spiller også inn.

Inndelingen i stemmefag viser til ulike stemmetyper og kravene som stilles i profesjonelle operabesetninger.

Det finnes også ulike mellomformer, og noen sopraner synger innenfor flere stemmefag. Det er glidende overganger mellom dem, og det er ikke alle sopraner som lar seg eller vil la seg definere av de ulike stemmefagene. Sangstemmen forandrer seg også med alderen.

Lyrisk sopran

Lyrisk sopran kjennetegnes av lys til middels lys klang, smidig linjeføring og en varm, bærende tone som egner seg til melodisk frasering. Tessituraen ligger gjerne i mellomleiet av sopranregisteret.

Lyriske sopraner har mindre volum og bærekraft enn andre soprantyper. I typiske roller for lyrisk sopran er det gjerne tynnere instrumentasjon i orkestreringen i denne rollens partier, slik at stemmen høres over orkesteret.

Typiske roller for lyrisk sopran er for eksempel Mimi i Giacomo Puccinis La bohème og Pamina i W. A. Mozarts Tryllefløyten.

Dramatisk sopran

Dramatisk sopran har en særegen klangfarge som er mørkere enn lyrisk sopran. Den har også en volumkapasitet som gjør at den har stor kraft og bærer godt over et stort orkester. Dramatisk sopran brukes til de mest krevende rollene i senromantisk og tidlig moderne opera som krever emosjonelt sterke og dramatiske stemmeuttrykk.

Typiske roller for dramatisk sopran er for eksempel Turandot i Turandot av Giacomo Puccini og Ariadne i Ariadne på Naxos av Richard Strauss.

Lyrisk-dramatisk sopran

Lyrisk-dramatisk sopran ligger mellom den rene lyriske sopranen og dramatisk sopran. Stemmen har klanglig fylde og bæreevne, men fortsatt en letthet og evne til å frasere lyrisk ved behov. Stemmen kan bære over et større orkester, men klarer samtidig å beholde fleksibilitet og legato i mellomregisteret.

Repertoaret omfatter ofte roller med en emosjonell intensitet, men uten at stemmen er bare rent dramatisk. Disse rollene finnes for eksempel hos Giuseppe Verdi og Richard Wagner.

Koloratursopran

Koloratursopran har stor bevegelighet og fleksibilitet med stor evne til raske løp, triller og ekstreme høyder. Repertoaret for koloratursopranen går ofte opp til de aller lyseste tonene i sopranregisteret.

Klangen er som regel lett, myk og klar, med fokusert overtonestruktur som gjør at stemmen bærer til tross for at den er myk og lett. Denne stemmetypen deles også ofte inn i lyrisk koloratursoprantype (lett og fleksibel) og dramatisk koloratursopran (volum og tyngde).

Et typisk eksempel på en lyrisk koloratursopran er Gilda i Rigoletto av Giuseppe Verdi. Nattens dronning fra W. A. Mozarts Tryllefløytener et kjent eksempel på en rolle for dramatisk koloratursopran.

Spinto (lett-dramatisk sopran)

Spinto-sopranen (lett-dramatisk sopran) har ofte en lyrisk klangkjerne, men med mer «stål» og gjennomslagskraft. Slike stemmer kan også klinge mykt og lyrisk, men samtidig bære over et stort orkester uten å miste kjernen i tonen.

Spinto-sopran finnes i italiensk operalitteratur, i operaer av Giuseppe Verdi og i verismo-tradisjonen. I denne typen opera trenger hovedrollen ofte både lange legatolinjer og et dramatisk uttrykksrepertoar.

En typisk rolle for spinto-sopran er blant annet Tosca i Tosca av Giacomo Puccini og Amanda i Le Grand Macabre av György Ligeti.

Wagner-sopran

Wagner-sopran er spesielt tunge, dramatiske sopraner som har volum, styrke og klang. Særlig de store heltinnerollene i operaene til Richard Wagner er kjent for å kreve disse egenskapene, for å kunne bære over et massivt orkester gjennom lange passasjer.

Wagner-sopran beskrives ofte som fyldig med en særegen mørk klang i mellomregisteret, og med en bærende og kraftig stemme i brystregisteret. Denne stemmetypen har en egen evne til å kombinere kraft og uttrykk med legatolinje og teksttydelighet.

Betegnelsen Wagner-sopran brukes også om roller i operaer fra andre komponister enn Wagner.

Les mer om Wagner-sopran

Soubrette

Soubrette som har en lettere og mer ungdommelig sopranklang, og disse stemmene opptrer ofte i komiske roller.

Et typisk eksempel på en soubrette-rolle er Musetta i La Bohèmeav Giacomo Puccini.

I populærmusikk

Innenfor pop, vise, musikal, jazz og folkemusikk brukes en annen sangteknikk enn i klassisk sang. I disse sjangrene synges det vanligvis med mikrofon, og stemmen kan derfor brukes med mindre volum og med større rom for luftklang, brystklang, direkte ansats og stilpregede uttrykk. Det kreves god stemmekontroll og sangteknikk for å synge kunstnerisk og profesjonelt godt med mikrofon.

Betegnelsen sopran brukes mindre systematisk i disse sjangrene enn i opera og klassisk musikk, og sangere deles sjelden inn i stemmefag på samme måte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Stemmeregistre

Lisa Bonnár Stjernø

Professor i musikk, Ph.D