spurvehauk

Voksne spurvehaukhanner har gråblå overside og sterkt tverrstripet underside med mer eller mindre rustrøde innslag. Hunnen har en lys overøyestripe og mindre rustrødt på undersiden. Stjerten er lang med brede tverrstriper. Hos spurvehauken er hunnen større enn hannen. Hannen er 29–34 centimeter lang, har et vingespenn på 58–65 centimeter og veier mellom 105–196 gram. Hunnen er 35–41 centimeter lang, et vingespenn på 67–80 centimeter og veier 185–350 gram. Hunnen kan dermed være cirka dobbelt så tung som hannen. Spurvehauken skilles fra den mye større hønsehauken foruten på størrelsen også på de lange tynne beina. Flukten er også mer vinglete i motsetning til hønsehaukens kraftige og stødige flukt. I tillegg har den noe smalere vinger. Spurvehauken kan forveksles med gjøken, særlig i flukt. I tidligere folketro mente noen at spurvehauken ble til gjøk om sommeren, da spurvehauken ofte sees nært folk om vinteren, mens gjøken kan sees på sommeren.

Det eldste ville individet ble funnet i Danmark og ble 20 år og 3 måneder. Utenom musvåk er det Europas mest tallrike rovfugl. Det er registrert seks ulike underarter av spurvehauk.

Arten er utbredt i store deler av Europa, Asia og Afrika. Spurvehauken hekker i hele Norges skogområder, men kun spredt i Finnmark. Den holder seg gjerne i byområder, og en god del overvintrer i Norge. Trekkende spurvehauker kan dra helt til enkelte deler av Afrika, Midtøsten og sørlige deler av Asia. Den norske bestanden ble av Birdlife Norge estimert til mellom 3000 og 6000 par, og er vurdert som livskraftig på den norske rødlista. Arten er langt mer tallrik i Sverige, som har en estimert bestand på 44 000 par. Den finske bestanden er estimert til 6000–8000 par og den danske til 2200 par. Arten har trolig hatt en bestandsøkning i Norden over de siste tiårene. Arten hadde en bestandsnedgang i Europa på midten av 1900-tallet, trolig grunnet miljøgifter, men har altså tatt seg opp senere. Miljøgiftene førte både til lavere overlevelse av voksne fugler og nedsatt reproduktiv suksess. Som for vandrefalken førte miljøgifter til en reduksjon i tykkelse på eggene, noe som førte til at de lettere ble knust. Miljøgiftene som antas å ha vært drivere av dette er DDT, aldrin og heptaklor, som ble brukt i landbruket. I Storbritannia har arten tidvis vært truet av avskoging. Arten er totalfredet i Norge fra 1971, men ble tidligere skutt i betydelig antall.

Spurvehauken bygger reiret sitt cirka ti meter over bakken, oftest i bartrær. Begge kjønnene bygger reiret, som kan ha en diameter på 30–90 centimeter. Reiret bygges helst i skog nært skogåpninger. Den kan også gjerne ta over gamle, forlatte hønsehaukreir. Den har gjerne flere reir den bytter mellom å bruke. Spurvehauken har territorier, og de fleste forblir i det samme territoriet fra ett år til et annet. Ofte er det tre til fire kilometer mellom ulike territorier, men ulike par kan hekke så nært som 500 meter når forholdene tillater det. Hekketiden er mellom april og juni. Hunnen legger tre til seks lyst hvite egg med mørkebrune flekker. Eggene ruges av hunnen i om lag 32–34 dager. Hannen gjør det meste av jaktingen tidlig i ungeperioden, mens det er hunnen som mater ungene. Senere gjør også hunnene mer av jaktingen. Ungene holder seg i reiret i rundt 26–30 dager, og hannene forlater reiret litt før hunnene. De mates av foreldrene i cirka fire uker etter de forlater reiret.

Spurvehauken kan hekke alt som ettåring. Den kan bytte partner mellom hekkesesongene, men noen holder sammen over flere år. Par som har holdt sammen i foregående år og som forblir i det samme territoriet har vist høyere reproduktiv suksess enn nye par i nye territorier.

Selv om mange av spurvehaukene som holder til i Norge er standfugler, trekker en god del av dem sørover om vinteren. Norske fugler drar ofte sørvestover. Fugler merket i Norge er funnet igjen i Frankrike, Storbritannia, Nederland, Belgia, Tyskland og Danmark. De ankommer Norge igjen i mars—april. Fugler fra nordlige deler av Europa trekker i stor grad sørvestover, noen helt ned til Middelhavet.

Spurvehauken lever overveiende av småfugler. I flere studier utgjør fugler over 90 prosent av byttedyrene, og inkluderer ofte troster, meiser, sangere og finker. Hunnene kan ta større byttedyr opptil størrelsen på duer. På kysten kan den også jakte på vadere, særlig om vinteren. De fleste byttedyrene veier 5–485 gram. De fleste er dog under 120 gram.

• rovfugler
• haukefamilien
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om spurvehauk