Hopp til innhold

Alfred Henningsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alfred Henningsen
Født26. apr. 1918[1]Rediger på Wikidata
Bjørnevatn[1]
Død12. sep. 2012Rediger på Wikidata (94 år)
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1961–1965, Troms valgdistrikt, 1961–1965)
  • varamedlem i Europarådets parlamentariske forsamling (1962–1966)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1965–1969, Troms valgdistrikt, 1965–1969)
  • stortingsrepresentant (stortingsperioden 1969–1973, Troms valgdistrikt, 1969–1973)
  • ordfører i Bardu (1956–1962)
  • ordfører i Bardu (1976–1979) Rediger på Wikidata
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserDeltagermedaljen
St. Olavsmedaljen med ekegren
St. Olavsmedaljen (1945)[2]

Alfred Meyer Henningsen (1918–2012) var en norsk offiser og politiker for Arbeiderpartiet. Han representerte Troms på Stortinget i perioden 1961–73.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Henningsen ble født 26. april 1918 i Sør-Varanger som sønn av fisker og anleggsarbeider Martin Henningsen og Hilda Marie, født Rydning.[3]

Han tok handelsgymnas i 1937 og 6. divisjons skole i 1938. Han tok lærerskoleeksamen i 1938. I 1949–50 gikk han på Statens gymnastikkskole (øverste avdeling). For øvrig hadde han militær utdanning.[3]

Han døde 12. september 2012 i Bardu.[4]

Politisk virke

[rediger | rediger kilde]

Henningsen var ordfører i Bardu 1956–62 og 1976–79 og medlem av Troms fylkesting og Troms fylkesskolestyre 1956–62. Han var styremedlem i Bardu Arbeiderparti i samme periode, og en periode på 1960-tallet i Troms Arbeiderparti.[3]

Han satt på Stortinget tre perioder fra 1961 til 1973. Han var først i militærkomiteen, så i utenriks- og konstitusjonskomiteen, deretter i sosialkomiteen og til sist i forsvarskomiteen.[3]

Henningsen var stridbar i politikken og fulgte ikke alltid partilinja, blant annet tok han byråsjef Harry Lindstrøm i forsvar etter Kings Bay-ulykken i 1962.[5]

I 1972 var Henningsen en aktiv forkjemper for norsk medlemskap i EEC, som han så som en sikkerhet for europeisk fred.[5] I 1973 havnet han i nasjonal debatt da han kritiserte Hålogaland Teaters suksess-stykke Det e hær æ høre tel for å bidra til å «rive bort grunnlaget som er nødvendig for at det skal kunne bo folk langs kysten vår».[6]

Han meldte seg ut av Arbeiderpartiet i 1983.[3] Han var sterkt uenig i partiets såkalte dobbeltvedtak om utplassering av mellomdistanseraketter i Europa.[5]

Militær karriere

[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig var Henningsen vernepliktig befal ved Varanger bataljon og Garnisonskompaniet på Kirkenes.[7] Under krigen tjenestegjorde han i Sverige, England og Sovjetunionen (med ansiennitet som offiser fra 1942).[3] Han var en av dem som dreiv en hemmelig radiostasjon som sendte meldinger fra Tromsø til England i 1942.[8] I 1943 ble han vervet som sovjetisk etterretningsagent og meldte fra til Murmansk om tysk militær aktivitet. Etter å ha flyktet til Sverige kom han seg videre til England, der han fikk utdanning som kommandosoldat. I slik tjeneste hadde han fire tokt til Norge. Det siste toktet var til det frigjorte Finnmark, der Henningsen var adjutant for oberst Arne Dahl i det norske ekspedisjonskorpset. Her ble han såret under en trefning med tyske soldater[9], og han tilbrakte krigens siste uker som krigsfange på Akershus festning.[5] For krigsinnsatsen fikk han St. Olavsmedaljen med eikegren[10] og Deltagermedaljen 1940–45 i tillegg til flere britiske utmerkelser.[3]

Etter krigen var han adjutant i Finnmark landforsvar 1947–48 og kaptein i Troms infanteriregiment nr. 16 1948–54. Fra 1954 var han bataljonssjef i samme infanteriregiment et par år. Fra 1956 til 1974 var han sjef for Troms heimeverndistrikt nr. 16 med oberstløytnants grad.[3]

Han tjenstgjorde 1950–51 som kompanisjef i Tysklandsbrigaden. Av militær utdanning kan nevnes krigsskolen 1947, special warfare school i USA 1959 og Forsvarets høgskole 1960.[3]

Han mottok også den russiske Veteranmedaljen i 1968 og den russiske Frihetsmedaljen i 1994.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Henningsen var daglig leder av AS Tundra i Svea på Svalbard fra 1984 til 1988.

I boka Partisan og politiker fra 1989 forteller han sine erindringer til Hans Christian Finstad.[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 Hvem er Hvem? (1973), side(r) 234[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Terje Nordby (red.): Storting og regjering 1945–1985. Biografier, Kunnskapsforlaget 1985, side 297 f.
  4. ↑ Dødsannonse i Nordlys 15. september 2012, side 29.
  5. 1 2 3 4 5 Ivan Kristoffersen: «En stridsmann er død», minneord i iTromsø 17. september 2012, side 41.
  6. ↑ Intervju med Jens Henrik Stemland i Verdens Gang, sitert i Jens Harald Eilertsen: Polare scener. Nordnorsk teaterhistorie fra 1971–2000, Orkana forlag 2005, side 39.
  7. ↑ Eystein Eggen: Bardu bygdebok, bind II, Bardu 1960, side 321.
  8. ↑ Thomas Gallagher: Senk «Tirpitz»!, Stabenfeldt Forlag 1973, side 44.
  9. ↑ Historien er beskrevet i kapittelet «Tolv mot to» i Oddvar Stølen: Ett minutt av krigen. Tjue nordmenn forteller, Tiden Norsk Forlag 1969, side 98 ff.
  10. ↑ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 197. ISBN 8250421906.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alfred_Henningsen&oldid=25304704»