BCS, står for Biopharmaceutics Classification System som på norsk ofte oversettes med det biofarmasøytiske klassifikasjonssystemet. BCS er et system for å klassifisere aktive substanser etter deres løselighet og permeabilitet.

BCS ble utviklet på 1990-tallet for å knytte laboratorietester av løselighet og permeabilitet til legemidlets forventede opptak i kroppen.

Løselighet

Løseligheten beskriver hvor lett virkestoffet kan løses i en væske, ofte vann, og gir informasjon om hvordan virkestoffet kan løses under relevante pH-forhold i mage-tarmkanalen.

Et virkestoff anses vanligvis å ha høy løselighet dersom den høyeste enkeltdosen kan løses i 250 ml vann over et pH-område som dekker forholdene i mage og tynntarm, ofte pH-verdier mellom 1 og 7. Volumet på 250 ml er valgt fordi det omtrent tilsvarer et glass vann, som ofte brukes ved inntak av en oral tablett eller kapsel.

Permeabilitet

Permeabilitet beskriver i hvor stor grad et virkestoff kan transporteres gjennom tarmveggen og over i blodomløpet.

Et virkestoff anses som regel å ha høy permeabilitet når minst 90 % av dosen absorberes fra tarmen hos mennesker. Permeabilitet kan vurderes gjennom human absorpsjonsdata eller validerte laboratoriemodeller, for eksempel cellemodeller basert på Caco-2-celler eller kunstige modeller som etterligner tarmmembranen.

Det er viktig å skille mellom absorpsjon over tarmveggen og biotilgjengelighet. Et stoff kan være godt absorbert, men likevel ha lav systemisk biotilgjengelighet som følge av omfattende førstepassasjemetabolisme i leveren

De fire BCS-klassene

BCS systemet deler substanser inn i fire ulike klasser ut fra deres løselighet og permeabilitet.

Klasse I: Høy løselighet og høy permeabilitet

Virkestoffer i klasse I løses lett opp og absorberes effektivt fra tarmen. Dersom tabletten eller kapselen også løses raskt opp, er risikoen relativt liten for at absorpsjonen begrenses av biofarmasøytiske forhold.

Slike stoffer er ofte gode kandidater for biowaiver, forutsatt at produktet oppfyller regulatoriske krav til blant annet oppløsning, hjelpestoffer og kvalitet.

Metoprolol regnes ofte som et BCS klasse I-stoff.

Klasse II: Lav løselighet og høy permeabilitet

I klasse II kan virkestoffet i prinsippet absorberes godt gjennom tarmveggen, men det løses dårlig eller langsomt opp. Oppløsningen blir dermed ofte det hastighetsbestemmende trinnet for absorpsjonen.

Formuleringsteknologier som mikronisering, amorfe faste dispersjoner, lipidbaserte systemer eller miceller kan benyttes for å forbedre oppløsning og biotilgjengelighet.

Karbamazepin og ketokonazol omtales ofte som klasse II-stoffer

Klasse III: Høy løselighet og lav permeabilitet

Klasse III-stoffer løses vanligvis lett opp, men har relativt liten evne til å passerer gjennom tarmveggen. Her er det stoffets transportegenskaper, eventuelt påvirket av transportproteiner, som begrenser absorpsjonen.

For slike legemidler kan sammensetningen av hjelpestoffer være særlig viktig, fordi enkelte hjelpestoffer kan øke transporten over tarmveggen. Slike hjelpestoffer kalles permeabilitetsøkere

Cimetidin er et vanlig eksempel på et BCS klasse III-stoff.

Klasse IV: Lav løselighet og lav permeabilitet

Klasse IV omfatter virkestoffer som både løses dårlig opp og absorberes dårlig gjennom tarmveggen. Disse er ofte krevende å utvikle som orale legemidler, og biotilgjengeligheten kan være lav og variabel.

Avanserte formuleringer eller alternative administrasjonsveier kan være aktuelle for å kunne utvikle disse til et fungerende legemiddel

Hydroklortiazid blir ofte angitt som et klasse IV-stoff.

Ønsket effekt etter oral administrasjon

For at et virkestoff som tas gjennom munnen skal kunne gi den ønskede effekten, må virkestoffet:

  • frigjøres fra legemiddelformen, som for eksempel kan være en kapsel,
  • løses opp i væsken i mage-tarm-kanalen
  • passere gjennom tarmveggen,
  • nå blodomløpet i tilstrekkelig mengde.

BCS gir informasjon om to av disse trinnene og kan dermed knytte laboratoriebaserte tester av løselighet og permeabilitet, til legemidlets forventede opptak i kroppen.

BSC har stor betydning i legemiddelutvikling. Der brukes den til å forutsi hvordan man basert på egenskapene til et virkestoff bør gå frem når en skal utvikle det videre til et ferdig legemiddel man kan kjøpes på apoteket.

BSC er også viktig for vurderingen av om kliniske biotilgjengelighetsstudier kan erstattes med laboratoriedata, en ordning som gjerne omtales som biowaiver.

Les også

preformulering

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg