Jacob Munch

Munch studerte ved akademiet i omtrent to år, før han i 1806 ble plassert «à la suite» (tjenestefri) for å videreutdanne seg innen kunstfaget. Han reiste først til Paris og studerte der, og det har vært spekulert i hvem som var læreren hans. Jacques-Louis David har blitt foreslått, siden Davids klassisisme utvilsomt har hatt stor innflytelse på Munch. Inspirasjonen fra Davids figurkomposisjoner og portretter resulterte i en klar og skulptural form i Munchs portretter og figurbilder de følgende årene.

Som en del av utdanningen utførte Munch kopier av eldre malerier i Musée Napoleon (nå Louvre-museet), blant annet etter den realistisk innstilte barokkmaleren Philippe de Champaigne. Munch festet seg også ved de litt yngre franske klassisistene som Antoine-Jean Gros’ militærportretter og den noe mildere Francois Gerards menneskeskildring. Man vet imidlertid ikke noe sikkert om Munch hadde en personlig tilknytning til disse franske kunstnerne. Han mottok trolig også inntrykk fra nederlandsk og flamsk maleri under reisen til Paris, og dette fikk betydning for de senere landskapsmaleriene hans, selv om det ikke trer like klart fram som de helt bestemmende inntrykkene av den franske klassisismen.

I Frankrike hadde Munch nær kontakt med dansk-norske kretser, blant annet medlemmer av familien Knudtzon fra Trondheim, som han skulle komme til å male flere portretter av, og fremtredende dansker som arkeologen Peter Oluf Brøndsted (1780–1842) og Adam Oehlenschläger. Munch malte portretter av begge sine danske venner, av Oehlenschläger muligens et par portretter. De to opprinnelige portrettene har trolig gått tapt. Et ganske lite portrett av Oehlenschläger (datert 1809, Det Nationalhistoriske museum på Fredriksborg Slot, Hillerød), kan være en gjentagelse av det Munch må ha malt året før. Nær dette som fremstilling er et Selvportrett fra 1809. I begge portretter er en hånd lagt følsomt opp mot brystet, et motiv som synes lånt fra Philipp Otto Runge.

Sent i 1808 må Munch ha reist til Nantes, hvor han besøkte den nederlandske konsulen Antoine Marie Labouchère (1775–1829) og malte portretter av ham og hans hustru og et gruppebilde av fru Labouchère med sine tre barn. Det er holdepunkter for at Munch ble i Nantes til han reiste videre sydover mot Italia et par år senere. Bilder med titler som Et Landsted i Egnen ved Nantes og Ruiner af Slottet og endeel af Byen Clisson (en by cirka 30 kilometer sørøst for Nantes), tyder på det.

Dette reiser spørsmål om landskapsprospektet av gården Flateby i Enebakk (Bymuseet, tidligere Oslo Bymuseum), datert 1809 da Munch altså oppholdt seg i Frankrike. Det har ikke vært mulig å fastslå at Munch noen gang hadde vært på familien Colletts berømte jaktslott før denne dato. Hvilke holdepunkter hadde han for å male dette landskapet, som tross alt har norske trekk?

Titler på utstilte bilder og bevarte landskapsbilder viser at Munch på sin reise sørover har malt ved Bordeaux, ved Languedoc-kanalen og ved Portofino øst for Genova, så ruten hans må ha ført ham over Marseille og Genova til Livorno, hvor han sannsynligvis ankom våren 1810.

Ifølge Herman Schubarts memoarer malte Munch under sitt opphold ved Livorno mange vellykkede portretter (alle er muligens tapt). Det er ikke andre malte vitnesbyrd om hans arbeid fra denne tiden enn et landskapsbilde fra Floden Arno mellem Pisa og Livorno (Bygdøy Kongsgård, replikk, privat eie) og bakgrunnsmotivet i Munchs portrett av En genuesisk dame og hennes sønn.

I august 1810 møtte den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen, som en tid var på besøk hos Schubart i Montenero. Da Munch kom til Roma, antagelig omkring nyttår i 1811, ble Thorvaldsen, som den sentrale personlighet han var blant skandinavene, en omgangsfelle også for Munch. De spente politiske forholdene i Skandinavia synes ikke å ha vært noen hindring for vennskap kunstnerne imellom.

Under oppholdet i Roma malte Munch (eller avsluttet arbeidet med), et større portrett av Thorvaldsen i en fingert drakt som ridder av Dannebrogordenen. Ansiktet synes utført etter Rudolph Suhrlandts Thorvaldsen-portrett (Thorvaldsens museum, København) og muligens Thorvaldsens egen portrett-tegning (Ny Carlsberg Glyptotek).

Det andre hovedverket fra tiden i Roma er portrettet av En genuesisk dame og hennes sønn, satt inn i et klassisistisk interiør. Fremstillingen kan ha portretter av Francois Gerard som forbilde. Man skal heller ikke se bort fra inntrykk av den David-skolerte italieneren Pietro Benvenutis (1769–1844) kunst. Han hadde utført lignende portrettgrupper, og Munch kan ha kjent ham som ekteparet Schubarts portrettør. I En genuesisk dame søkte Munch synlig å samle sin innsikt i tidens figurmaleri og portrettkunst, men den forenklede, faste skulpturale form har fått en skjematisk, metallisk karakter.

Andre figurbilder fra tiden i Roma er bare kjent fra omtale. Fra byen og byens omegn malte Munch enkelte motiver, og han må ha samlet inntrykk som han senere ofte anvendte i «imaginerte» prospekter, der også ruiner og fantasifulle antikke monumenter er innarbeidet.

Under et besøk i Napoli i 1812 fant Munch motivet til to store bilder med Vesuvs utbrudd sett fra byens havn og et utsyn mot Napoligolfen sett oppe fra det rykende krateret (i dag ved Nes jernverk). Selv om de oppgis som malt «efter Naturen», er de neppe utført før Munch var hjemme i Christiania, og det ene er datert 1815. Det er også mulig at Munch kan ha gått over arbeider som var malt tidligere, før han åpnet utstillingen sin i Christiania i 1815, og datert dem med dette året.

Elendig økonomi tvang Munch til å forlate Roma våren 1812. Et pengebeløp som Schubart sendte ham gjorde det mulig å komme videre fra Trieste. Fra reisen dit og videre til Wien og Dresden finnes en rekke landskapsmotiver som Munch senere utførte i malerier.

Høsten 1812 hadde Munch selskap med enkelte nordmenn og dansker. Han traff også tyske malere som Dresden-akademiets direktør, Friedrich Matthäi, og kanskje gamle elever fra akademiet i København som Georg Friedrich Kersting og Caspar David Friedrich.

Denne høsten må Munch ha malt portrettet av den unge danske filosofen Frederik Christian Sibbern (Det Nationalhistoriske museum på Frederiksborg, Hillerød) som han hadde møtt i Dresden og traff igjen i Berlin følgende vinter.

I juni 1813 var Munch tilbake i København, og kunne vise sine medbrakte malerier, deriblant portrettet av Bertel Thorvaldsen, for kunstakademiets professorer, som med tilfredshet så hans arbeider og «fornøiede seg over den Fremgang i Kunsten han paa sin Reise havde giordt». Munch arrangerte også en privat utstilling av maleriene i Det harmoniske Selskaps lokale i Vingaardstræde, men ifølge Weinwich i Dansk, Norsk og Svensk Kunstner-Lexicon (1829) fant den «ei meget Biefald».

Under sitt opphold i København fikk Munch i oppdrag å male et stort portrett av prins Christian Frederiks femårige sønn prins Frederik (senere kong Frederik 7.) lekende i parken ved Sorgenfri slott (i dag i Eidsvollsbygningen). Portrettet som mer har kvalitet som karakterskildring enn som figurbilde, brakte Munch med seg til Norge, hvor det ble avlevert til Christian Frederik på Eidsvoll dagen før han ble utropt som Norges konge i 1814.

Fra nyttår 1814 skal Munch ha holdt til i Aalborg, hvor han også malte portretter (disse mangler man opplysninger om).

I 1815 hadde Munch en utstilling i Christiania med de maleriene han hadde brakt med seg hjem, og 34 nye portretter av personer i Christiania. Dette er trolig den første virkelige kunstutstillingen som ble vist i Christiania, og den styrket hans posisjon som portrettmaler.

Utstillingen vakte kronprins Karl Johans interesse. Forbindelsen med Karl Johan førte til en årlig livrente samt en rekke oppdrag, blant annet landskapsprospekter til utsmykking av Palæet i Christiania, på den tiden byens kongebolig.

Det største oppdraget var imidlertid «kroningsbildet», Carl XIV Johans kroning i Trondhjems domkirke 7. september 1818 (1822). Motivet viser kronprins Oscars (senere Oscar 1.) edsavleggelse for den nykronte Karl Johan. Vi har ikke noe sikkert holdepunkt for at Munch faktisk var til stede ved kroningen, heller ikke i hvilken grad bildet følger instruks fra Karl Johan ut over det «moment anført i kroningsseremonien» viser.

Kroningsbildet var antagelig første gang utstilt under markedsuken i Christiania i februar 1821, før det var ferdig. Det endelige verket er signert og datert 1822. Bildet vakte oppsikt både på grunn av dimensjonene og ved mengden av portretterte personer, og bildet står, tross alle påtagelige svakheter i komposisjon og figurfremstilling, som et hovedverk i norsk empiremaleri.

I årene 1818–1832 leverte Munch 22 bilder til kongen. De fleste av dem befinner seg i dag på Bygdøy kongsgård. En rekke av motivene er hentet fra kunstnerens store reise, noen har en stedsbestemt karakter, men mange, blant annet med motiv fra Italia, må kalles «imagineret Prospect», med fantasifullt innarbeidede historiske minnesmerker. De er malt i en noe gammelmodig form. Langt mer interessante er en del norske motiver, som Christiania Fjorden med Ladegaardsøen, En Skipperbolig paa Nøtterland og Landeveien ved Risør, som virker friskere med sin direkte landskapsskildring. Mange av disse motivene gjentok Munch i replikker (gjentagelser av motivet).

Munch har malt enkeltportretter av en lang rekke av de norske standspersoner som er avbildet i kroningsbildet, og dette oppdraget kan ha gitt ham grunn til reiser innenlands, blant annet til Bergen for å samle portrettmateriale. Munch hadde møtt Karl Johan og kronprins Oscar personlig, men vi vet lite om hvilke holdepunkter han hadde for portrettene. Selv betegnet Munch portrettene som originalportretter, kopierte portretter og «imaginerte» portretter.

Kroningsbildet var utstilt gjennom drøye to måneder i Christiania Cathedralskoles Bibliothek fra utgangen av januar 1822, og fra juni til august samme år i det Dramatiske Selskabs lokale i Bergen.

Munchs begrensning som kunstner blir påtagelig i store malerier som kroningsbildet, helfigurportrettene og figurgruppene han utførte. Enkeltportrettene han malte etter hjemkomsten kan både ha en konsis form og menneskelig tolkning av modellen. Men i det hjemlige miljøet fikk ikke Munch den stimulans han måtte ha for å holde seg på høyden. I de senere årene fikk han antagelig færre bestillinger. Tidlig aldring kan også ha svekket hans kunstneriske innsats. Empirens portrettmaler ble i Christiania avløst av den pyntelige biedermeiermaler Johan Gørbitz. Landskapsmaleren Munch ble hurtig distansert av yngre, høyt begavede kunstnere som J. C. Dahl og Thomas Fearnley.

• Det harmoniske Selskabs lokale, København, 1813
• Calmeyergården, Christiania, 1815
• Kroningsbildet, katedralskolens bibliotek, Christiania, 1822
• Kroningsbildet, det Dramatiske Selskabs lokale, Bergen, 1822

• Kunstakademiet i København, 1806
• Udst. af Arbeider i de dannende Kunster, Calmeyergården, Christiania, 1818
• Tegneskolens utstilling, 1820
• Markedsuken, Christiania, 1821
• Den historiske Udst., Trondheim, 1897
• Christiania Kunstforening, 1892
• Den historiske utstilling, Bergen, 1898
• Den kulturhistoriske Udst., Kristiania, 1901
• Christiania Kunstforening, 1901
• Jubileumsutstillingen 1914, Kristiania
• Silhouetter, Norsk Folkemuseum, 1922
• Portrettutstilling, Stavanger Museum, 1922
• Eldre norske portretter, Oslo Kunstforening, 1951

• Selvportrett, pastell, før 1804; omtalt i Emerentze Munch: En Gammel Dames Optegnelser
• Selvportrett, 1809; Nasjonalmuseet
• Selvportrett, 1809, privat eie; gjengitt i Henning Alsvik og Leif Østby: Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, bind 1, 1951, side 63
• Selvportrett (brystbilde), uten år; Nasjonalmuseet
• Selvportrett ved staffeliet, 1836, privat eie Danmark, gjengitt i Byminner, Oslo 1978 hefte 4, side 5 og Malerisamlingen på Bygdø Kongsgård, katalog, Nasjonalgalleriet, Oslo 1982, side 27