Litauens forsvar

Litauen baserer sin utenriks- og sikkerhetspolitikk på flernasjonalt samarbeid så vel som bilaterale avtaler. Landet ble i 2004 medlem av både EU og NATO. Medlemskapet i de to organisasjonene danner rammen rundt Litauens sikkerhets- og forsvarspolitikk. Allerede fra selvstendigheten i 1990 etablerte Litauen et tett samarbeid, også på disse områdene, med de nordiske land. På forsvarssiden var dette først knyttet til fredsbevarende innsats gjennom FN-operasjoner; deretter har Litauen deltatt også i flere NATO-operasjoner og enda flere innenfor rammen av EU.

Litauen ble tatt inn i NATOs Partnerskap for fred-program (Partnership for Peace, PfP) i 1994, som et første skritt mot fullt medlemskap. Landet ble så invitert til å bli medlem i 2002. Den formelle tilsutningen skjedde 29. mars 2004.

Det nordisk-baltiske forvarssamarbeidet utviklet seg samtidig med, og formelt uavhengig av, tilslutningsprosessen til NATO, men ble forsterket gjennom tilslutningen til PfP. Dette regionale samarbeidet er ytterligere styrket som følge av Russlands invasjon av Ukraina, og enda mer etter at Finland og Sverige ble medlemmer av alliansen, i 2023 og 2024.

Forsvarssamarbeidet startet med at de nordiske landene bisto de baltiske statene i å bygge opp deres respektive nasjonale og samtidig felles regionale evne til å delta i FNs fredsbevarende operasjoner. I 1993 ble det besluttet å opprette en egen bataljon – Baltic Peacekeeping Battalion (BALTBAT) – for dette formålet. Hvert land stilte et geværkompani; Litauen med Litcoy.

De baltiske stater etablerte i 1998 også et regionalt maritimt forsvarssamarbeid gjennom Baltic Naval Squadron (BALTRON), og et luftovervåkingssystem, Baltic Air Surveillance Network (BALTNET); det siste med hovedkvarter i Kaunas, Litauen.

I 2024 besluttet de baltiske statene en felles utbygging av et forsvarsverk langs grensene mot Russland og Belarus: Baltic Defence Line. Litauen har en 952 kilometer lang grense mot belarussisk og russisk og territorium.

Litauen har siden 2008 deltatt i Nordic Battlegroup, en flernasjonal militær styrke for hurtig innsetting, opprettet som del av forsvarssamarbeidet innen Den europeiske union (EU). Norge er med i den samme stridsgruppen som Litauen. Både Litauen og Norge er også med i den flernasjonale innsatsstyrken Joint Expeditionary Force (JEF). Litauen deltar også i NATOs reaksjonsstyrker, inklusive Very High Readiness Joint Task Force (VJTF).

Litauen deltar i EUs felles sikkerhets- og forsvarssamarbeid (Common Security and Defence Policy, CSDP), og har stilt bidrag til en rekke operasjoner iverksatt av EU.

Siden 2016 er en flernasjonal NATO-styrke utplassert i de baltiske stater og Polen: Enhanced Forward Presence (eFP). Litauen er vertsland for en del av denne styrken, som også Norge deltar i, med styrkebidrag utplassert i Rukla, Litauen. NATO bidrar, fra 2004, til de baltiske staters sikkerhet også med flyovervåking, Baltic Air Policing, fra Litauens flybase i Šiaulai.

Litauens forsvar er bygd opp med en tradisjonell militær hovestruktur, der forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Flyvåpenet danner kjernen.

Hæren utgjør den største delen av det litauiske forsvaret, med en personellstyrke på rundt 7500 i fredstid, forsterket av en reserve på rundt 5000 frivillige. Litauens landforsvar er styrket som følge av opplevd trussel i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina.

Kjernen i landforsvaret er den mekaniserte infanteribrigaden 'Iron Wolf' og den motoriserte infanteribrigaden 'Griffin'. Hver av dem med fire bataljoner, hvorav én artilleribataljon. En tredje, lett infanteribrigade, inngår i reserven. I det litauiske landforsvaret inngår også en frivillig styrke av brigades størrelse, med seks territorielle enheter. I 2023 ble det vedtatt å etablere en divisjon med de tre brigadene.

Sjøforsvaret ble, i likhet med de øvrige deler av forsvaret, reorganisert ved selvstendigheten, og er siden gjenoppbygd, med en personellstyrke på vel 600 aktivt tjenestegjørende i fredstid.

Marinen består av enheter for overvåking av sjøterritoriet, kystforsvar og logistikk, så vel som søk og redning. Hovedstyrken finnes i flotiljen, med patruljefartøy, mineforsvarskapasiteter og en havnebåtgruppe. Marinen består også av en marineinfanteri-styrke.

Flyvåpenet har en personellstyrke på rundt tusen aktivt tjenestegjørende; størstedelen profesjonelle soldater, resten sivile.

Litauisk luftrom patruljeres av kampfly fra flere NATO-land, gjennom Baltic Air Policing-operasjonen.

Spesialstyrkene er en fjerde gren av det litauiske forsvaret, som også inkluderer en halvmilitær grensevakt underlagt innenriksministeren. En aktiv reserve blir regelmessig øvd.

Hærens materiell omfatter stormpanservogner, panserjagere, selvdrevet artilleri og pansrede personellkjøretøy av typen M113, så vel som middelstungt artilleri, Stinger luftvernmissiler og panservernmissilet Javelin.

Ved selvstendigheten var den litauiske hæren, og øvrige deler av forsvaret, utrustet med sovjetiske materiell. Nordiske land, så vel som USA og Tyskland, bidro tidlig med annet materiell.

Sjøforsvarets materiell omfatter patruljebåter og minekrigsfartøy, hvorav en av den norske Vidar-klassen (den tidligere mineleggeren KNM Vidar, overført fra den norske marinen). I 2026 inngikk Litauen og Norge avtale om mulig kjøp av nye, norske standardiserte fartøyer til den litauiske marinen.

Flyvåpenet var ved selvstendigheten utrustet med sovjetiske fly og helikoptre. En modernisering av flåten tok til med anskaffelse av nye transportfly fra 2006, deretter franske og amerikanske helikoptre, så vel som bakkebasert luftforsvar.

Under første verdenskrig ble Litauen okkupert av tyske styrker. Ved krigens slutt, og Litauens selvstendighetserklæring, i 1918 ble det først ikke ansett som nødvendig med et eget forsvar. Dette endret seg med utviklingen i Russland, og frykt for bolsjevikenes mulige ekspansjon, og et nasjonalt forsvar ble formelt opprettet høsten 1918. Allerede i januar 1919 ble Litauen angrepet av russiske styrker, men det litauiske forsvaret drev de russsike styrkene tilbake, til en fredsavtale ble inngått i 1920, der Litauen måtte akseptere russiske militær tilstedeværelse i landet.

Da Litauen i 1940 ble innlemmet i Sovjetunionen, opphørte det landets nasjonale forsvaret å eksistere. Militær motstand førte til at de største byene ble tatt tilbake, før Nazi-Tyskland inntok Litauen i 1941. I 1945 ble Litauen på ny tvunget inn i Sovjetunionen, uten et eget forsvar.

Litauen startet oppbyggingen av sitt nasjonale forsvar etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1990, med gradvis modernisering. I 2004 ble Litauen NATO-medlem, med fortsatt tilpassing til allierte strukturer og prosedyrer. Som følge av Russlands krig i Ukraina er forsvaret styrket, særlig landstyrkene.