Henrik Kristoffersen i Alta Badia, 2020. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

slalåm

Leddstauren gir etter når alpinkjøreren treffer den med sine «kopper» på stavene og «leggskinnet» på leggene. Illustrasjonen viser første port etter start, derfor er Ivica Kostelic mer oppreist enn det som er vanlig midt i løypa. Armene er foran kroppen, både for å «bokse» leddstauren, men også for å redusere luftmotstanden.

Ivica Kostelic under trening i forkant av verdenscupåpningen i slalåm i Levi, Finland (11. november 2014).
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
En av verdens beste alpinister gjennom tidene i teknisk kjøring, Marcel Hirscher. Illustrasjonen viser stor vinkel i hoften, noe som gjør at skiene får høy «kanting» og grep. I tillegg er overkroppen tilnærmet vinkelrett. Hode, overkropp og ski er rettet mot neste sving/port i det han passerer porten. Avstanden mellom skiene er tilnærmet skulderbredden til kjøreren.
Marcel Hirscher, verdensmesterskap i St. Moritz 2017
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Slalåm er en alpin konkurransegren innen skisport der skiløperen kjører én eller to omganger ned en bratt, svingete løype og passerer porter på kortest mulig tid. Slalåm regnes som den mest krevende av de alpine disiplinene, med korte svinger og tett avstand mellom portene.

Faktaboks

Etymologi
av dialektalt sla ‘hellende’ og låm ‘spor, løype’
Også kjent som

slalom (engelsk, svensk, dansk)

Skiløperen kjører nedover en bratt og sterkt svingete løype med et gitt antall porter løperen skal passere på korrekt måte på kortest mulig tid. Hvis løperen ikke passerer portene på korrekt måte, blir hen diskvalifisert fra konkurransen og får dermed ikke kjøre andre omgang. I andre omgang starter den med 30. beste tid fra første omgang, så dermed starter lederen av rennets første omgang til slutt. De resterende løperne får ikke kjøre finaleomgangen. Sammenlagttiden fra første og andre omgang avgjør hvem som vinner rennet.

Løypesetting

Sammenliknet med storslalåm og super-G står portene tettere i slalåm, noe som krever hyppige retningsendringer, presis teknikk og rask reaksjonsevne.

En slalåmport bestod opprinnelig av to staurer, men etter at leddstaurene ble tatt i bruk har man gått vekk fra dette. Det er kun i kombinasjoner (eksempelvis vertikaler og hårnåler) at det benyttes to staurer som én port. Leddstauren markerer løypas svinger (porter), og denne har et ledd som gir etter ved kontakt med skiløperen.

I konkurranser er det to omganger, hvor man endrer leddstaurenes plassering etter første omgang for å variere løypa. Portfargene skal alternere i rødt og blått. Slalåmløypen skal inneholde åpne (horisontale) og lukkede (vertikale) porter. Antall svinger i en slalåmløype skal være fra 30 til 35 prosent av høydeforskjellen, med inntil tre svingers variasjon. Eksempelvis vil en løype på 150 meter i høydeforskjell ha 45 til 53 svinger og porter.

Utstyr

Slalåm som alpin øvelse krever ski med kort svingradius for å klare de raske og hyppige svingene. Skiene har kraftig innsving, carving, som gjør at skia svinger når den vinkles opp mot snøunderlaget. På grunn av at løperne oftest har skia på kant (skias langsgående stålkant på begge sider) er det viktig at disse er rene og skarpe. Jo kortere ski, jo raskere sving. Derfor har Det internasjonale skiforbundet (FIS) angitt minimumslengder på slalåmskiene. 165 centimeter for menn og 155 centimeter for kvinner.

I tillegg er det nødvendig å beskytte seg mot leddstaurene med «kopper» på stavene, «leggskinn» som dekker kne og legg, samt bøyle på hjelmen. Dette fordi løperne kjører så korte svinger at de «bokser» vekk leddstauren. Noen velger å ikke bruke hjelmbøyle, men bruker heller tannbeskyttelse. Det er også blitt obligatorisk å bruke ryggplate (en plate som ligger innenfor kjøredressen) som skal redusere slagskader ved eventuelle fall.

Historikk

Slalåm har sitt språklige og historiske opphav fra Telemark i 1860-årene, men ble fra 1920-årene utviklet i Mellom-Europa til sin nåværende form. Dagens konkurranseslalåm har stått på det olympiske programmet siden OL i St. Moritz i 1948.

Jean-Claude Killy ble olympisk mester i alle alpine øvelser i 1968. Ingemar Stenmark har åtte sammenlagtseirer i slalåmcupen og sju i storslalåmcupen med i alt 86 rennseirer (slalåm 40, storslalåm 46) i verdenscupen i perioden 1974–1989. Alberto Tomba tok til sammen fem OL- og VM-gull i perioden 1988–1996 og vant verdenscupen sammenlagt i 1995. Marcel Hirscher vant til sammen 67 slalåmrenn i verdenscupen og cupen sammenlagt åtte år på rad i perioden 2011–2019. På kvinnesiden er Mikaela Shiffrin den fremste slalåmkjøreren i historien.

Henrik Kristoffersen har sølv- og bronsemedalje i OL og gull i VM. Tidligere alpinist Nina Haver-Løseth er den fremste norske slalåmkjører i historien på kvinnesiden.

Andre konkurranseformer

Slalåm er også en konkurranseform i blant annet bilsport, vannskisport, elvepadling, snøbrettkjøring og andre sportsgrener.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Alpint

Hans Jørgen Jørgensen
Sportskommentator