vann (religion)

Forestillingen om livets vann som en foryngelsens brønn går helt tilbake til babylonsk tid, og den går senere igjen i jødedommen og kristendommen. Det gamle testamentet og Tanakh omtaler en «livets kilde» med vann som gjør udødelig.

Innenfor jødedommen brukes rituelle bad i et spesielt konstruert basseng, mikve. I våre dager foretas slike rensende bad hovedsakelig av kvinner før bryllupet og i forbindelse med menstruasjon og fødsel. Det dreier seg ikke først og fremst om å bli fysisk ren, men om en spirituell renselse. I svært ortodokse kretser brukes neddykking i et mikve også av menn i bestemte situasjoner. I tillegg er rituell håndvask viktig.

I Det nye testamentet står det om livets vann som Jesus gir, og som i den troende blir «en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Johannesevangeliet kapittel 4, vers 14).

I kristendommen skal neddykking i vann eller overøsing med vann i dåpshandlingen drive djevelen ut. Ifølge kirkelæreren Tertullian har vannet denne evnen fordi Guds ånd i begynnelsen svevet over det.

Vievann er ifølge de troende blitt befridd for alt ondt og skadelig gjennom riter, og har makt til å verne det menneske som blir stenket med det, mot alle demoniske innflytelser. Det skal skjerme mot sykdom og verne hus og fe. Bruken av vievann finnes både i katolsk og ortodoks kristendom.

Også innenfor islam spiller rensende vann en viktig rolle. Alle de fem daglige bønnene innledes med renselse av hender, munn, ansikt og føtter. Alle moskéer har derfor fontener eller kraner der man kan vaske seg. Det mest omfattende renselsesrituale som praktiseres av muslimer kalles ghusl. Reglene for ghusl er fastlagt i den religiøst-rettslige litteraturen fiqh. Det innebærer full kroppsvask etter fastlagte regler, og skal utføres etter alle former for seksuell aktivitet, etter fødsel og menstruasjon, og etter å ha berørt et dødt legeme.

I hinduismen er vann knyttet til både mytologi, geografi og ritualer. Sted, myte og praksis er ofte nært forbundet med hverandre. Dette ser vi for eksempel i forbindelse med Ganges, som er den mest kjente av Indias hellige elver. Elven er av himmelsk opphav, men guden Shiva beskytter menneskene og Jorda ved å la den renne ned gjennom håret sitt. Derfra renner den videre nedover Himalayafjellene og ned på det indiske slettelandet. Ved Ganges' bredd finnes det flere hellige byer. Den mest kjente er Varanasi, som er ett av Indias største pilegrimsmål. Å bade i elven Ganges sies å rense menneskene fra synd, og å dø i Varanasi skal kunne føre til umiddelbar frelse.

Vann er sentralt i mange ritualer i hinduismen. Under puja-ritualet, som utføres daglig både i hjem og i templer, blir gudestatuer badet i vann eller melk. Etter ritualet kan velsignet vann drikkes som prasad, som en velsignet gave fra gudene. Rituelle bad er også vanlige i India, blant annet i hellige elver som Ganges og Yamuna.

Innenfor buddhismen er vann både et symbol, et rituelt element og noe som knyttes til guder og bodhisattvaer. Vann symboliserer alle tings forgjengelighet; ifølge buddhismen er alt i evig endring. Vann opptrer også som symbol på mental klarhet og renhet, forbundet med veien mot frelse (nirvana).

I tibetansk buddhisme (vajrayana) blir vievann brukt for rituell renselse. Flere templer deler ut velsignet vann som ifølge tradisjonen kan rense vekk karmiske urenheter, negative følelser og tanker, og andre problemer.

Vanngudinner er populære i store deler av Øst- og Sørøst-Asia. Kuanyin, som opprinnelig var en bodhisattva i mahayanabuddhismen, tilbes som vanngudinne også innenfor andre religiøse tradisjoner, som taoisme og kinesisk folkereligion. Gudinnen Mazu tilbes i Kina som gudinne over havet og beskytter av sjøfarere, fiskere og de som bor ved havet. Hun tilbes på tvers av ulike religiøse tradisjoner som mahayanabuddhisme, konfutsianisme og taoisme. I Japan tilbes gudinnen Benzaiten som gudinne over alt som flyter, inkludert vann.

• livets vann – alkoholholdige drikker
• religion
• dåp
• bønn – islam
• Ganges – religiøs betydning